Jomsviking – en storslagen vikingopplevelse

Du ramsalte sjøbein, ved Odin, Allfaderen, for en henrivende, fascinerende og ekstremt spennende bok!

Bjørn Andreas Bull-Hansen har et omfattende forfatterskap bak seg, og det er med skam å melde at Jomsviking er mitt første bekjentskap med ham. Og for en introduksjon! Dette er rett og slett en perle av en bok, og et definitivt must for alle oss som liker å lese historiske romaner, og pensum for alle som er levende opptatt av vikingetiden.

I Jomsviking blir vi kjent med den unge gutten Torstein Tormodson (Som senere blir kjent som Torstein Knarresmed). Han bor sammen med faren øst for Viken, og livet hans blir bokstavelig talt rykket opp ved roten, for et langskip kommer og Torstein blir vitne til at faren blir drept på grusomt vis, siden han ble antatt å være en av de som kjempet for ladejarlen i Trøndelag. Torstein blir tatt som trell og må leve som slave. Et brennende, intenst hat og ønske om hevn holder ham gående.

Unggutten lærer seg etter hvert hvordan man bygger båter, han lærer seg å smi, og han blir en dyktig våpenmaker. Jeg røper nok ikke for mye om jeg sier at han noe senere klarer å bryte løs fra tilværelsen som trell og ender som en fredløs, før han blir en bunnsolid kriger og leiesoldat. Vi følger Torstein Tormodson tett gjennom imponerende ferder gjennom alle de store områdene i øst, sør og nord hvor vikingene herjet og hersket for tusen år siden, og det med en slik detaljrikdom at man bare må legge seg nesegrus flat for denne forfatterens enorme langskip fylt til randen av meget grundig research.

Én ting er å besitte detaljkunnskap om alt fra bøying av skipsbord til kampkunst med daneøks, noe helt annet er å gjøre dette til en utsøkt, delikat litterær opplevelse, for det er det; Bull-Hansen farer ikke på overflaten med protagonisten og de nærmeste rundt ham, nei, han tar oss under huden og inn i hjertet på dem. Det er så en kan føle blandingen av stresshormoner, blod, svette, ren dødsangst og piss der vikingene møttes ansikt til ansikt for å slå hverandre i hjel. For protagonisten vår er ikke bare en blodtørstig berserk, han er også et følelsesmenneske som blant annet tar til seg en vanskapt, liten hund og redder et halt føll fra å blotes.

Å, jeg kunne skrevet side opp og side ned med lovord om denne mildt sagt storslagne, episke romanen, denne hyllesten til vår egen historie og den ektefølte sansen for å la hele mennesker tre frem i kjøtt og blod, men for mange superlativer fører bare til hoderysting. Jeg vet det, så jeg sier ikke mer nå, ettersom jeg straks skal gi meg i kast med neste bok, Vinland. Men om du er en leser som vurderer å kaste deg over Jomsviking, så er rådet dette: sett i gang. Umiddelbart. Du har en herlig opplevelse i møte.

Tusen takk til to veldig gode venner for at jeg fikk låne denne perlen!

Kalde fakta: