Mitt bidrag til Kortlest – 4

Velkommen til den fjerde  av i alt 10 noveller jeg sendt til Gyldendals «Kortlest»-konkurranse. Jeg nådde som kjent ikke opp, derfor vil jeg i stedet publisere disse novellene, en for en, den første i hver måned. Til gratis nytelse/ergrelse for de som ønsker.

 

PS: Her er den første, andre og tredje av de ti novellene. Alle novellene spinner rundt følgende tema: Hva skjer hvis man velger en litt annen rute på vei til jobb? Jeg laget ti forskjellige varianter av dette, selv om alle ti fortellingene henger sammen. Den tredje har undertittelen «Dett var dett», som forøvrig var tittelen for hele samlingen.

 

 

 

 

 

Til høyre, men så fikk jeg et innfall

– og hvorfor ikke?

 

        JEG

  V

               Å

  K

              N

  E

              T  

*

     OPP.

Som vanlig tok jeg til høyre når jeg langet ut på fortauet. Langt der oppe, det måtte nok være i marsjhøyden på rundt 30 tusen fot, så jeg kondensstripene. Deretter glitret morgensolen i den blanke flykroppen. De i himmelen var nok på vei nordover. Sikkert på vei til Gardermoen. Det var vel såpass sent som i 1998 at Fornebu ble endelig nedlagt, selv om det virker som evigheter siden. Jeg husket flyplassen svært godt, siden den var min store debut som flyvende menneske. Det var trangt der, stygge malerier på veggene og en egen svett eim i avgangshallen. En flyplass trengte en del tiår på seg for å magasinere opp adrenalin og angst i sin reneste form. Fornebu hadde den. Gardermoen har den ikke, ikke ennå. Jeg husket at jeg røykte en helt tyvepakning mens vi ventet, og tre tyvepakninger underveis på den lange reisen til Frankfurt og deretter til Bangkok. Aldri før har jeg vært sikrere på å dø. Innestengt i en hermetikkboks sammen med hundrevis av andre skulle vi falle til jorden i et brennende inferno.

Men jeg overlevde. Det gjorde også alle de andre passasjerene. Jeg husker hvordan jeg knapt kunne tro det da jeg satte foten ned på den andre siden av jordkloden. Ikke som en flyktig, eterisk gespenst, men som menneske i kjøtt og blod. Døgnvill og småfull etter alle de mikroskopiske flydrinkene. Dessuten var jeg sår i halsen: dette var på den tiden hvor det var en selvfølge at man kunne røyke også inn i flyene. De på raden foran meg satt i ikke-røyker sonen. Hvilken galskap! Nærmeste brannbil var svært langt unna i over en mils høyde. Det faktum at både vinger og flykropp var gigantiske lagre av bensin gjorde ikke saken bedre. Det var vel egentlig slik på den tiden at de flyvende var vesentlig nærmere vårherre på alle mulige måter enn paven selv.

Jeg senket blikket. Lengre ned i gaten så det ut til at noen løp. I min retning. Siden jeg avskyr ubehageligheter og unødvendige konfrontasjoner snudde jeg og gikk den andre veien i stedet. Den veien som betyr at jeg enten må ha flaks eller er nødt til å ta en buss som er fremme vesentlig senere. Hvorfor ikke? Det var jo mandag morgen, dessuten kunne jeg alltids sitte litt lengre. Det var ingen som ventet på meg. Verken på jobben eller hjemme.

Kondensstripene forsvant bak en liten sky som lå temmelig lavt. Kanskje de ikke skulle til Gardermoen i det hele tatt. Kanskje de var på vei til eksotiske himmelstrøk. Svalbard, kanskje, eller en av de nordligste byene på fastlandet. Det kunne også være et fly i internasjonal transitt over luftrommet vårt, hva visste vel jeg, muligheten var dessuten tilstede for at det var et chartret CIA-fly som var på vei til et land med et meget avslappet forholdt til menneskerettigheter, men med et dertil større utvalg av skrekkelige torturinstrumenter som ventet på et eller flere kidnappede slakt som skulle mykes opp før de ble internert på Cuba. Alt var mulig i våre dager.

Jeg krysset gaten og begynte å gå i retning parken. På den andre siden av denne var busstoppet. Bussen som skulle sørge for at jeg også i dag utførte min rutinemessige plikt, eller dom, om du vil. Kontoret har blitt et helvete etter at vi fikk den nye, retarderte sjefen. Jeg kunne ikke begripe hvilket jordsmonn de hadde spadd denne orken ut fra. Inkompetansen lå i lag på henne, hennes eneste beveggrunner virket å være en slags syk herskertrang, en morbid glede av å raljere og slå i bordet for å markere seg. Hadde hun vært en impotent mann kunne jeg ha forstått hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde, men hun skulle visstnok per definisjon være kvinne. Oppgavene våre hadde hun jo overhodet ingen greie på. Hun demonstrerte på mange måter et genuint fravær av kunnskap, men en sterk utviklet evne til å ville bestemme over andre. Koste hva det koste ville. Hun var som en kreftsvulst som livnærte seg av og vokste på andres lidelse.

Jeg har støtt på mange slike. Kanskje ikke nøyaktig av hennes kaliber, men grader av den samme sorten. Mennesker som har brukt hele livet på å krabbe opp til og etablere en slags maktposisjon, en posisjon de aldri kommer til å forlate frivillig, og en posisjon de bruker for alt hva det er verdt for endelige å kunne nyte fruktene av ferden: nemlig å få herse med andre, og i tillegg få betalt for det. Godt betalt også. Det virket som om hun nøt det, situasjonen der hun kunne skrike ut og få andre til å føle seg uvel, alt i trygg forvissing om at hun faktisk var ansatt som sjef, at det var hennes rett og hennes plikt å sette seg i respekt. Total underkastelse for der Führerin. Og det uten å ha selv de mest elementære kunnskapene om hva virksomheten vår faktisk gikk ut på.

Jeg kjente at jeg begynte å bli svimmel og støttet meg mot muren som ledet inn mot det sydlige hjørnet av parken. Kondensstripene fra flyet forsvant i kronen på eiketreet foran meg. Sporet etter dem var i ferd med å endre karakter. Det blåste sikkert temmelig kraftig der oppe, stripene snodde seg rundt hverandre som et slags fletteverk av fordampede himmelske hydrokarboner.  Jeg tok av meg sekken og sank ned mens ryggen skrubbet mot muren og stanset ikke før jeg satt på hælene. Det føltes godt å sitte slik, fremdeles var jeg svimmel. Tankene gjorde meg uvel.

Enculé. Var det ikke i en av bøkene til Jens Bjørnebo jeg hadde funnet dette ordet? I trilogien, jo, jeg tror det var i en av dem. Det franske ordet som betegnet den passive parten i et homofilt samleie. Den som blir rævkjørt. De siste femten årene av livet mitt har jeg figurert som en Enculé. En som bare har falt på knærne, bitt tennene sammen og lukket øynene. Gladiatoren som kastet hjelmen og sverdet og stilte seg klar for hugg. Livets Cesar hadde vært flink til å vende tommelen ned.

Var det virkelig slik det skulle være – for alltid? Har man først fått et skadeskutt selvbilde skal det mye til før man reiser seg. Til slutt tar man til takke med middelmådigheten, man finner sin plass, gjør sin plikt og holder kjeft. Slagene rammer hardest i begynnelsen. Når man har fått nok juling over mange nok år preller de av, det gjør ikke vondt lengre, man er blitt så vant til dem at man forventer at de kommer. Vi er som en eneste stor hønseflokk. Sjefene hakker, og vi bøyer hodet mens vi blør og forter oss å stille oss bakerst i køen. Overmakten er total. Det nytter ikke å kjempe mot. Darwin har jo for lengst grundig beskrevet hvordan det hele virker. Det er rett og slett en naturlov. Den eneste trøsten er at vi alle skal under torva til slutt, og da blir vi atter en gang like. I kulden og det evige mørket. Punktum. Ingen overlever reisens mål, og hittil har jeg ikke møtt noen som kan motbevise det.

Jeg lukket øynene. Fremdeles hadde jeg en uggen følelse av å sveve. Kanskje det var fordi jeg hadde tittet såpass mye opp på det hersens flyet. Jeg åpnet øynene sakte og stirret på fortauskanten foran meg. En enslig bil passerte. I det fjerne hørte jeg måkeskrik og det dempede, men unisone brølet fra byen som våknet. Snart ville sola bryte helt gjennom. Alt ville fortsette i den samme tralten som i går. Livets plate hadde fått et stort hakk.

Jeg gynget litt på hælene, kjente at kroppen ikke var stivnet, ikke på noen måte, derfor kunne jeg godt sitte slik litt til. Noen duer kranglet om ett eller annet litt lengre opp på fortauet. Jeg åpnet sekken og tok ut iPaden.

Den nye sjefen hadde varslet at hun ville gå gjennom alle utgiftsposter, og hun la ikke skjul på at hun mislikte at alle hadde dekket mobil og –surfeutgifter. Ifølge henne var det kun ledelsen som trengte dette. Selv om det altså hadde seg slik at hele eksistensgrunnlaget vårt var å utvikle apper til lesebrett og mobiler, samtidig som vi fremdeles levde godt av å utvikle og drifte webløsninger.

Ingen viktige eposter, og dagens første møte var etter lunsj. Jeg åpnet spam-mappen, øverst i denne lå det en melding om at jeg var trukket ut som lottomillionær, fulgt av tre forskjellige viagra-tilbud, mens den fjerde eposten var fra ett av disse selskapene som dumper restplasser til feriesteder. Åtte og et halvt tusen til Hua hin i Thailand. To uker.

Tyveårene. Det er vel den perioden i livet hvor man virkelig lever. Uavhengig om man jobber eller studerer. Jeg gjorde begge deler. Den herlige perioden av livet hvor ingenting er meislet, hvor alt er åpent, alt er mulig. Verken kropp eller sinn er fastlåst, ja, jeg vil gå så langt som å påstå at det er selve livets tiår.

Jeg lukket øynene på ny og forsøkte å få et glimt av det som lå bak den seige, grå myra. I det fjerne kunne jeg ane konturen av en regnbue. Tiden hvor alt var lyst, hvor stiene ble til mens man gikk på dem. Joda, jeg kunne merke en var ang av de nesten glemte minnene.

Ilden brant til slutt under føttene mine. Et helt år brukte jeg til å reise rundt omkring i verden. Jeg var sulten og svært nysgjerrig på hva livet hadde å tilby. Grenser var der utelukkende for å krysses, for i vår naturtilstand fantes ingen grenser, vi var født frie, med egen vilje og vår egen appetitt, det var vår livsdont å utfordre og tilfredsstille denne uslokkelige tørsten etter det ekte, det følte, det som lå utenfor det rent fysiske og sansbare.

Jeg husket Jamaica, tidenes verste fyllesyke etter et par dager med rom, samt uka som forsvant i en mystisk atmosfære av Bob Marley og cannabisprodukter av alle kulører og valører. Jeg husket overfallet i Rio de Janeiro under karnevalet, vi mistet alt vi hadde på oss, men vi overlevde, det var ikke om å gjøre å drepe oss. Hva annet var å forvente når vi reket rundt gatelangs midt på natten, overstadig beruset og med dyrt kamerautstyr hengende fra halsen? Likevel, det ødela ikke opplevelsen av landet, til det var den for stor og for mangesidig, men det gav nyttig lærdom for den videre reisen. Erkjennelsen om at det gikk an å bruke hodet. Det skjønner man ikke den virkelige betydningen av før man har følt det på kroppen.

De arabiske landene var forskjellige på noen måter, tilsynelatende strenge og formelle, men i det virkelige livet hadde folk de samme drømmene og lengslene som alle oss andre. Sulten fantes også hos dem, sulten etter friheten og det viktige i livet, det som lå utenfor alle dogmer og all religion, det vi ikke kunne klare å sette navn på. Jeg aner fremdeles ikke hva det var. Kanskje det var kjærlighet. Eller innsikt. Jeg vet ikke, det eneste jeg vet med sikkerhet er at det overhodet ikke har noe med penger eller makt å gjøre. Ingenting av det som ser ut til å være den eneste drivkraften på vår egen politiske agenda, for ikke å snakke om de personlige målene til alle rundt meg. Vi har tapt noe vesentlig, noe unevnelig, men det er stort, utenfor ord, og antagelig uoppnåelig. Kanskje det bare er en mytisk idé.

Eller, det er ikke helt sant. Jeg fant det delvis. Etter nesten ni måneder som eremitt var pengene i ferd med å ta slutt. Backpackerlivet kostet ikke stort, det var reisene i seg selv som åt av budsjettet, og da jeg en sen februarkveld ankom Bangkok var jeg nær ved å være blakk.

På mystisk vis klarte jeg å snike meg med et følge av franske backpackere som skulle til Krabi, sør i landet. Siden det var plass på lasteplanet til en til fikk jeg være med, helt gratis. Det var antagelig den mest ukomfortable, mest livsfarlige og den aller verste turen jeg noensinne har lagt ut på. Like utenfor Bangkok stanset vi ved en kro som sjåføren temmelig sikkert hadde en avtale med, og der hamstret vi inn lokal marihuana og billig brennevin. Allerede før solen stod opp begynte det å regne, og på morgenkvisten var det så ille at vi var nødt til å spise marihuanaen. Det er ganske drøy kost for magen, spesielt når den skylles ned med billig Mekong-Whisky, så jeg antar at det var da jeg la grunnlaget for diaréen som slo meg ut et par, tre dager.

Jeg husket hvor uendelig lykkelig vi var når lastebilen omsider stoppet. Alt vi hadde var gjennomvått. Heldigvis gav regnværet seg og den stekende sola tørket mesteparten på rekordtid. Fremdeles aner jeg ikke hvordan det skjedde, men neste dag våknet jeg i jungelen inn på øya Koh Phi Phi Don.

Nærmere paradis er det umulig å komme. Jeg forble på øya i to måneder, med kun ett kjapt avstikk til Malaysia for å få et ferskt innreisestempel i passet igjen. I løpet av disse to månedene både spiste og drakk jeg gratis mot å lokke turister til forskjellige barer. Det var enkelt, daglig strømmet det på med svensker. De kom for å drikke, røyke marihuana, ha sex med horene de leide i Krabi, dykke, bli solbrent, eller bare for å gi faen. Jeg var mest sammen med de sistnevnte av hvitingene. Øya var som skapt til alle disse formålene. Den var selve den fysiske manifestasjonen på forføring.

Naturligvis lot jeg meg forføre. Det ble mange turer til bortgjemte strender og hemmelige bukter med eksotiske følgesvenner. Jeg aner ikke hvordan det er der nå, men da var det slik at det holdt å være blond. Jeg vasset i lekre kvinner. Ingen som ikke har gjort det kan forestille seg hvor fantastisk det er å virkelig elske i en tropisk, skjermet bukt, hvor det er så varmt at du svir rumpeballene når du setter deg på stranda. Det er heller ikke mulig å beskrive synet av sjøvann som renner nedover en mørk kropp som snor seg som en slange over deg mens du er i ett med den og i den.

Jeg kjente at hjertet slo tyngre. Minnene strømmet på. De hadde bronsebrun hud, de var smidige og slanke, og de aller fleste av dem var mye kortere enn de norske jentene. Håret var tykt, stivt og kullsvart. Øynene var mørke som hos en katt, ansiktene deres var ofte runde, og alle hadde kritthvite, nydelige tenner. De var rett og slett vakre, yndige i vesen, og nesten selvutslettende oppofrende.

Jeg spiste grådig av fatet og lot meg selv fortæres. Alt var som en sammenhengende euforisk orgasme som aldri tok slutt. Vi knullet som om vi skulle være de siste i verden og med dommedag på trammen, vi lekte i vannet, på stranden, i jungelen og på fjellet; vi var som kalver som nettopp er sluppet ut på gresset for første gang; yr, pur og ekte livsglede. Det fantes overhodet ingen bekymringer og ikke noe jag. Vi levde. Vi elsket. Vi gråt. Vi lo. Om natten lå vi i fjæra og kikket på stjerneskuddene på en fullstendig krystallklar nattehimmel mens temperaturen rundt oss var behagelig varm. Vi bare var og nøt, vi, og de hvite krabbene som krydde rundt oss.

Jeg hadde en god del stående på konto. 8500 var ikke mye penger. En spurv kvitret over meg. Jeg kikket opp. Kondensstripene var nå helt borte. Spurven var gulgrønn, kikket rundt seg, og merket antagelig at jeg betraktet den og tok til vingene. Jeg fulgte flukten med blikket og reiste meg sakte, fremdeles støttet mot muren. Pliktens tunge lenker raslet i bakhodet mitt. Jeg ville ikke bli forundret om jeg var neste offer for den nye sjefen. Hun hadde brukt den første uken til systematisk å kartlegge psyken vår. Den neste uken begynte hun med prosessene sine, hun gikk etter de svakeste, de som ikke var i stand til å ta igjen. Stine, i resepsjonen, var fremdeles sykmeldt.

Neste buss gikk om elleve minutter. Jeg kikket ned på iPaden igjen. Nå var prisen sunket til 8200 kroner, men da var avreisen om tre timer. Mellomlanding på Chippol i Holland, av alle steder.

Faen heller.

Noen minutter til så ville ett av to skje: prisen gikk ytterligere ned, eller, noen slo til og kjøpte reisen. Jeg kjente systemet, først til mølla. Faktisk har det seg slik at jeg var med i prosjektgruppen som først planla en lignende tjeneste før det fantes, men det var i en annen tid.

Prisen var fortsatt den samme. Tre timer. Det var like før lunsj, det. Sur traktekaffe og halvtørre brødskiver. Stemningen løsnet ikke lengre i kantinen heller, ikke etter at hun kom på banen. Nei, snarere lå det en sky av tungsinn over bordene. Ikke engang de tidligere ganske så livate hadde noen morsomme gullkorn lengre.

Tre timer.

Svært mange år var gått siden jeg levde. Fysisk var jeg forringet, og mentalt var jeg jo direkte ødelagt. Den tidligere opplevde følelsen av frihet og glede var borte. Nå var jeg bare et middelmådig middelklassemenneske som bestrebet meg på å gjøre min plikt og betale min skatt. En robot. Grensene som før var usynlige, eller, ikke-eksisterende, var nå monumentale hindre, uoverstigelige tinder og sylskarpe klipper. De rammet meg inn, trengte meg mot hjørnet hvor det er plass for middelmådigheten. Dette er et stort hjørne. Antagelig Norges desidert største.

Kunne jeg finne igjen noe av dette? Et spor, et lite hint? En duft, kanskje? Og hvis så, hva ville da skje? Alt kunne stå i fare for å bli revet ned. Hver bidige murstein av det byggverket jeg har brukt så mange år av livet på å konstruere. Byggverket som er som snytt ut av Norsk Standard; Veiledning for konstruksjon av middelmådig og lydig sosialdemokratisk samfunnsborger. De tekniske spesifikasjonene og kravet om utførelse er så detaljrike og gjennomtenkte at det overhodet ikke finnes rom for det minste gram av avvik.

Vi har egne institusjoner for avvikene. De kalles NAV, Fengselsvesenet, Kriminalomsorgen, Psykisk Helsevern og Etterutdanning. De som avviker kravene som er definert i Norsk Standard skal slash må endres ved hjelp av de overfor nevnte institusjoner. Lykkes ikke dette anses prosjektet å mangle ferdigattest og kan følgelig ikke godkjennes.

Tre timer. Hvis jeg kjente godt etter kunne jeg føle eksplosjonen i munnhulen når en for første gang spiser et måltid med medium styrke i Thailand. Jeg kunne se for meg de imaginære flammene som står ut av kjeften som hos en drage, før en heller innpå iskaldt Singha-øl og famler desperat etter sukkeret. Sukker er nemlig det som hjelper mest mot den plutselige og voldsomme, men likevel ufarlige, smerten en opplever fra chili og ingefær. Jovisst, jeg kunne føle et hint av smakene. Jeg kunne se for meg dugget som samler seg som store dråper på ølflaskene.

Jeg er en jævel til å huske tall. Derfor var det med den største selvfølgelighet jeg tastet inn alle de 16 sifrene. Jeg kan også naturligvis utløpsdato og måned og det tresifrede kontrollnummeret. Grønnspurven landet på fortauet foran meg, skakket på hodet. Jeg skakket tilbake og smilte til den.

Snart, lille venn. Det er von i hangande snøre.

*

En og en halv time senere stod jeg i billettluka på Gardermoen. Damen bak disken var vennligheten selv og gratulerte meg med et godt kjøp og ønsket meg riktig god tur. Jeg kjente at det trykket bak øynene.

I innsjekkingskøen følte jeg meg som en skikkelig rakkerunge. En obsternasig fant som var i full gang med å skulke skolen. Feil. Ikke bare skolen, men hele livet! Jeg gikk på tvers av Norsk Standard! Det sitret i magen og jeg hadde en gryende ereksjon. Ja, faktisk, jeg kunne merke den, så vidt. Det måtte være et godt tegn.

En høy securitasvakt ved gjennomlysningen hevet venstre øyenbryn og var nærmest vantro da jeg erklært at jeg slett ikke hadde med meg noen håndbagasje. Etter reaksjonen å dømme berømmet jeg meg selv for ikke å fortelle ham at jeg heller ikke hadde noen innsjekket bagasje.

I avgangshallen ruslet jeg rolig rundt blant taxfree-hyllene mens jeg nøt hvert sekund av den absurde følelsen. Det kunne faktisk minne om den tiden jeg levde, før jeg underkastet meg forskriftene etter Norsk Standard. Så yr var jeg, at jeg på pur faen glapp en flaske med rådyr Cognac rett i gulvet. Den eksploderte og sendte årgangsbrennevin i et par meters omkrets. En ansatt kom umiddelbart styrtende til og forsikret seg om at jeg ikke var skadet. Den eneste skaden var at buksa var våt nederst. Derfor kjøpte jeg ny bukse, skiftet i forretningen og dro kortet med et bredt glis mens hun bak kassen forsøkte å holde seg alvorlig.

To og en halv time senere stod jeg på Schiphol. Utenfor glassveggen holdt de på å laste den enorme jumbojet-maskinen. Om fire og en halv time skulle vi fly videre. Det er kort tid på en slik enorm flyplass. Det var nærmest suggererende å se alle flyene som til stadighet tok av og landet på rullebanen langt der ute.  Kanskje det var flere rullebaner også, jeg vet ikke, men ifølge skjermene var det tilnærmet et mirakel at ingen kræsjet samtidig som andre tok av. Hvert minutt var det noe som skjedde.

Det var utrolig deilig å reise uten å bekymre seg for håndbagasjen. Jeg plukket frem mobilen og kom på at jeg måtte kjøpe meg en lader, siden den gamle lå i sekken, sammen med iPaden og notatblokka. Sekken hadde jeg bare slengt inn i leiligheten. Greit, litt skjerpings, så var det livet. Jeg begynte å ringe.

Avisen krevde at jeg kvitterte på oppsigelsen via epost. Jeg fortalte at det ikke var noe problem. Jeg kunne høre at de fikk hakeslepp på sentralbordet, men hun lovde likevel å overbringe beskjeden til sjefen. Jeg bad henne gjenta meldingen, hun rensket stemmen og trakk pusten dypt før hun leste opp for meg:

«Geir sier opp sin stilling med øyeblikkelig virkning og kommer ikke til å jobbe ut oppsigelsestiden. Vennligst slett ham som bruker, da han har besluttet å leve det som er igjen av livet.»

«Gjenstår av livet,» rettet jeg.

Hun rettet, jeg hørte blyanten mot arket.

«Men du har glemt en ting?»

«Du kan da ikke si det!» sa hun med skjelvende stemme.

«Jovisst kan jeg det! Jeg har jo nettopp gjort det, og det er ikke min feil at hun er utilgjengelig nå. Men jeg gjentar gjerne: Dra til helvete, forbannede drittkjerring.»

«Fikk du med deg det? Legg gjerne til et par, tre utropstegn.»

Hun svarte ikke.

«Fint, takk, og lykke til videre. Jeg ønsker alle dere andre alt godt,» avsluttet jeg. Det lød et hikst i den andre enden.

Deretter ringte jeg og ba vaktmesteren om å skru av hovedsikringen og stenge hovedkrana til leiligheten. Han var behjelpeligheten selv. Og dermed var det meste av det formelle i orden. Leiligheten var jo nedbetalt. Sommerfuglene i magen var nå byttet ut med flaggermus.

*

Etter et par timer på jumbojeten sovnet jeg og jeg våknet ikke før innflyvningen til Bangkok hadde startet. Den første følelsen jeg hadde når jeg våknet var en blanding av seier og glede, omtrent slik atleter må føle når de krysser mållinjen først etter en utmattende konkurranse. Ingen anger, ikke i det hele tatt.

Nye timer passerte og jeg ante ikke hvilken tid på døgnet det var, men snart satt jeg på et noe mindre fly til Hua Hin. Vi fløy lavt over Bangkok. Byen var enorm i utstrekning, det var lys over alt, og jeg satt og nistirret ut av vinduet. Innflyvingen startet raskt, og før jeg visste ordet av det var vi fremme. Det første jeg gjorde var å ta ut en anselig mengde med Baht. Minibanken oppførte seg som en spilleautomat som spydde ut toppgevinsten. Cash var alltid best. Jeg husket såpass.

Ifølge klokkene på flyplassen var det like over midnatt lokal tid. Jeg var sliten og gikk ut av terminalbygningen for å finne bussen som skulle ta meg til hotellet. Det skulle visstnok ligge en halvtimes kjøretur unna.

Jeg holdt på å ramle på ryggen da jeg forlot terminalbygningen. Det var kokhett, fuktig og natt, men lykter og lys i alle regnbuens farger. En krydret, behagelig eim pirret meg, jeg forlot stimen av reisende som var på vei mot bussene og fulgte lukten. En mann og en kvinne stod ved en mobil grill og tilberedte ett eller annet som både så og luktet svært tiltalende ut. Jeg lot buss være buss og bestilte først en porsjon, spiste denne, og bad om nok en, før jeg sprettet en iskald øl og for første gang på lenge virkelig nøt. Ekte, betingelsesløs nytelse.

Da så jeg dem. En gjeng med ungdommer, rastahår, slitte sekker og flippflopper. Brune og bleike om hverandre.

Jeg betalte dobbelt for maten og gikk mot dem. De samlet seg i en gruppe foran ei jente med langt, krøllete hår og et skjemmende sår på kinnet, før hele gruppen satte seg i bevegelse. Jeg fulgte etter dem.

De stanset foran en lastebil med åpent plan. Over denne falt et stjerneskudd mot jorden. Det var helt greit for dem at jeg fikk sitte på.

De fikk mobilen min.

Jeg trengte ikke den for å leve.