Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Strindbergs kaotiske Stjerne

Etter å ha lest siste punktum i Strindbergs Stjerne sitter jeg igjen med en ambivalens som nærmest kan sammenlignes som binære motsetninger. Jeg elsker fantastiske fortellinger. Derfor er jeg oppglødd og har store forventninger til neste bok, samtidig som jeg har en besnærende og høyst irriterende følelse av å være lurt.

Strindbergs Stjerne er Jan Wallentins debutroman. Du verden, for en debut! Dette er ei bok som er smidd i en av midgards hemmelige smier hvor de kappekledte stormestrene Dan Brown, Gert Nygårdshaug og Tom Egeland svever triumferende rundt og utretter mirakler. Wallentin later til å ha villet gjøre akkurat det samme som dem: Ta tak i flere av de virkelige gåtene som ligger nært i tid, flørte med mytologi og vitenskap og lage et destillat av dette som så skal forføre deg herfra og til evigheten. Dessverre lykkes han ikke med det.

Jan Wallentin, foto: Wikipedia

Først: All heder og honnør og nesegrus beundring for Wallentins prosjekt og åpenbare utømmelige mangel på kunnskap. Idéen er knallgod; han plukker frem Sveriges nordpolfarer, Nils Strindbergs fatale ballongtur innover mot nordpolen. Strindbergs prosjekt skulle visstnok ha benyttet et spesielt navigasjonsinstrument for å nå frem, og hele historien handler om jakten på dette todelte instrumentet hvor første del blir funnet i en oversvømmet gruvegang i Falun i Sverige.

Så tar det helt av. Hjelpe meg som det tar av.

Et mystisk tysk selskap kommer på banen og erverver seg denne første delen av instrumentet, og vi blir så kjent med bokas egentlige hovedperson, Don Titelman, som blir konsultert av finneren. Innen han kommer frem er finneren drept av en representant for det mystiske selskapet og han blir selv jaget på flukt etter å ha funnet et spor hos avdøde som kan hinte om hvor instrumentets andre del befinner seg.

Titelman blir pågrepet, mistenkt for drapet, og får bistand fra en advokat som entrer scenen. Disse legger så ut på en halsbrekkende ferd i Europa som naturligvis til slutt ender … i nærheten av nordpolen, hele tiden mens de jages av dette mystiske tyske selskapet som naturligvis samarbeider hemmelig med det svenske politiet.

Vi blir med til Himmlers nazi-høyborg som skulle bli senter for SS når det tredje riket var etablert. Wallentin leker med mytologien Himmler prøvde å bygge opp, men jeg får ikke dette helt til å henge på det mystiske selskapet … og …

Sorry, det er for mye usannsynligheter i dette, det blir for voldsomt, alt for mye. En klassisk überregel i skrivekunsten postulerer «show, don’t tell». Wallentin har skjønt det og shower, han shower og hinter og gjør ikke noe forsøk i det hele tatt på å forklare og beskrive alt det umulige vi blir presentert for i fortellingen. Det er DER den store svikten er. Man kan vise det vi kjenner, men det ubegripelige MÅ ha en forklaring. For hva er egentlig dette mystiske metallet i navigasjonsinstrumentet er laget av? Hvorfor er det mikroskopiske indiske tegn i det? hvor kom det fra? Hvordan i klodens navn kan denne mystiske sfæren tegne seg opp under oppvarmingen? Og hva i all verdens rike er dette hullet ned til Hades som de kommer over? Hvordan er de handlingene de gjør ved dette mulig? Hva i all verdens rike er den svarte, snurrende kloden? Hva var meningen med disse gummislangene og badehettene?? Hvor er dette? Hva er det? Hva er det der nede som skjuler nøkkelen til en av livets viktige gåter? Hva er det som fraktet dem vekk derfra? Hva? HVA?

Karakterene i Wallentins bok er også delvis vellykkede. Ett av medlemmene i det mystiske selskapet er en ung kvinne som både i beskrivelse og karakter umiddelbart får meg til å tenke på Lisbet Salander, dog uten paranormale evner. Hovedpersonen, Don Titelman, er en pussig skrue som har et så latterlig inntak av forskjellige narkotiske stoffer at det tipper helt over. Hans søster, som også har en viktig tilbaketrukket rolle i fortellingen, har av uforståelige grunner en egen hemmelig kommandobunker hvor hun kan smugle mennesker usett over landegrensene, samtidig som hun er dataekspert og på en eller annen måte i besittelse av store mengder penger. Igjen: alt for mye, og svært lite sannsynlig.

Jeg kan ikke skrive mer uten å spoile fortellingen. Likevel, her er et par eksempler på dårlig research:

I fortellingen dirkes et håndjern opp med en kanyle. Det går rett og slett ikke an!

Et viktig vendepunkt er når Titelman iscenesetter en kraftig eksplosjon. Dette gjør han ved å blande hydrogenperoksid, ace…(vent, det kan jeg ikke skrive, for da havner jeg i terrorsøkelyset). MEN: Jeg har vært guttunge en gang, og jeg har laget dette sprengstoffet selv, og med de mikroskopiske mengdene som er beskrevet i fortellingen er det absolutt 100 prosent umulig å forårsake de skadene som skjedde. Det går ikke an. Niks.

Som sagt: Plottet og ideene og mytologien og historieleken i denne fortellingen er knallgode! Men det blir alt, alt, alt for mye. Wallentin er nødt til å lære seg begrensningens kunst. Her har ikke redaktørene vært ute med verken rødpenn eller saks, og det merkes.

Jeg er helt overbevist om at neste bok kommer til å være mye bedre.

Kalde fakta:

 

lest 2 295 ganger

del på
4 Responses
  • Roar Sørensen
    5. desember 2012

    Hm, du er god til å anmelde. Godt skrevet.

    • Skrivehula
      5. desember 2012

      Takk!

  • Lars Jensen
    15. januar 2013

    Går fint å dirke opp håndjern med kanyle forresten 😉

    • Skrivehula
      15. januar 2013

      Eh..hva? Seriøst? Jeg har prøvd med en svært tynn syl, men det var helt mislykket. Da kan jeg umulig forstå hvordan det kan gå an med ei kanyle som jo er vesentlig tynnere? Den vil jo også knekke?

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *