Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Stor romankunst

kvinnen_som_kledteKvinnen som kledte seg naken for sin elskede er en bok som gjør noe med deg.

 

Noen ganger blir man sittende stum tilbakelent når siste side er lest i en bok. Noen ytterst få ganger føler man for å kikke beskjemmet rundt seg som for å forsikre seg om at ingen har sett den ekstra glansen på kinnet langs neseroten. Det lille lysglimtet som kan reflekteres i en tåre som nylig har forlatt røde øyne. Slikt kan ikke en mann være bekjent av, eller, kan han det?

 

Med hånden på hjertet: Jeg har aldri lest en ømmere og mer ekte bok enn «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede». Er ikke dette romankunst av den aller ypperste klasse, da vet ikke jeg. En bitteliten bok, som virkelig understreker at kvantitet i forhold til sidetall ikke trenger å ha noe å gjøre med kvalitet.

Dette er en bok om alle de store følelsene i livet. Om tro, liv, død og samtlige av de syv dødssyndene, men kanskje aller mest om kjærlighet.

Boken følger tre fortellerperspektiver med utgangspunkt i en bibliotekar som forsøker å nøste opp historien til et ubegripelig vakkert maleri på en altertavle som lenge har stått skjult i Vatikanet. En bibliotekar som vi forstår sitter fengslet, men hvorfor får vi ikke vite før helt på slutten av boken, selv ikke da blir det eksplisitt forklart, men alle skjønner jo tegningen, og ikke minst gjennom de to øvrige fortellerne i boken som befinner seg i middelalderens Italia. På finurlig måte kobler han disse fortellerne og deres historier og skjebner sammen.

Vi følger bibliotekarens oppdagelser og liv mens han leser seg bakover i tiden; vi følger den unge kunstmaleren og hans vakre, kvinnelige modell som blir gjengitt på maleriet, og vi følger den lokale historiefortelleren. Alle har de sin fortid og sine sider, alle er de komplekse, sammensatte vesener, og alle skal de prøves i det beste og det verste livet har å by på.

Bokens tittel viser til en spesiell scene fra langt tilbake der en ung kvinne vil gjøre alt for at mannen hun elsker skal se henne; hun kler seg naken foran ham, midt på torvet, uten å ofre de potensielt livsfarlige konsekvensene en eneste tanke. Hun vil bare at han skal se henne. Og det gjør han. Det er fristende å sitere hele denne tekstsekvensen, ganske enkelt fordi jeg ikke klarer å formidle den med egne ord, scenen er så ufattelig sterk, så mesterlig komponert, så full av liv, lengsel og vilje at jeg faller helt til kort. Du må bare lese det selv. Dette er stor kunst. Ikke et eneste ord er overflødig i denne juvelen av en bok.

Jan Wiese skrev denne boken i anstendig voksen alder. Det får du vite når historien plutselig slutter og du blir dratt rett inn i et etterord jeg aller helst hadde sett kommet etter minst fire, fem blanke sider. Opplevelsen av å føle at den fine fortellingen seilte avgårde til en havn bortenfor tid for så å gå rett på etterordet var som å sitte i en konsertsal og nyte avslutningen av en mesterlig symfoni som slår rett over i Sputnik. Denne boken trenger ingen vaskelapp for å understreke at dette er stor litteratur. Det skjønner vi selv, takk.

En slik, fantastisk fortelling kunne neppe vært skrevet av noen som ikke har levd lenge og turt å smake på det essensielle og samtidig klart å finne den riktige harpetråden for å fortelle det.

Det er få bøker som gjør et uutslettelig inntrykk, men Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, den gjør det.

 

Kalde fakta:

 

lest 3 609 ganger

del på
5 Responses
  • Mari - Escape In A Book
    15. oktober 2013

    For en flott bokanmeldelse, John Olav, Jeg husker så godt at jeg leste «Kvinne som kledte seg naken for sin elskede» da jeg gikk på gymnaset. Det var en roman jeg falt helt pladask for, i motsetning til de fleste i min klasse som bare syntes boken var sær.

    Det er vel omtrent 12 år siden jeg leste boken. Mang en gang har jeg hatt lyst til å plukke den ut av bokhylla igjen. Det er bare det at jeg er så inderlig redd for å ødelegge den første leseropplevelsen? Hva om jeg ikke lenger syntes det er en fantastisk historie og en knakende god roman?

    • Skrivehula
      15. oktober 2013

      Dette er en bok som er så tidløs, så ekte og så intens at jeg er helt sikker på at man kan plukke den frem igjen, gang på gang, og aldri gå lei.

  • scabo
    17. oktober 2013

    Bokdamen skrev en kronikk om alle mannfolkene som ble lest som store forfattere, og fraværet av de kvinnelige. Kronikken med tittelen «Tause kvinner og feministkjerringer» vant noe gehør og kan leses her: http://www.dagbladet.no/2013/09/28/kultur/meninger/kronikk/likestilling/29506035/
    Jeg tenkte på den når jeg kom innom Skrivehulen i dag og oppdaget at mennene i toppmenyen er bare det: Menn.

    • Skrivehula
      18. oktober 2013

      Tja, Agatha Christie burde vært med i samlingen av store personligheter i menyen over. Og kanskje også Collet (Amtmandens Døttre er heftig!) og Skram. Årsaken til at det bare er menn der er vel såpass enkel at jeg er mann selv. Men har vi noen kvinnelig Bjørneboe eller Bjerke? Jeg vet at Undset vant Nobelprisen i litteratur, men det gjorde også Hamsun.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *