Rasende festlig Nesbø-parodi

Normalt leser jeg svært lite humoristiske bøker. Kanskje en bok hvert annet år. Jeg liker best alvor, spenning, virkelighetsflukt, mørke og store utfordringer. Løssluppen humor har på mange måter lite å gjøre med alvoret og dystopien i livet. Hvis jeg skal begeistres av en parodi eller satire bør den være god. Og det er Busemannen!

Jeg har tidligere lest Knut Nærums vanvittige karakterdrap på André Bjerke i den hysterisk morsomme ”Døde menn går på ski”. Det var intet mindre enn en genistrek utenom det normale; en parodi på Bernhard Borges psykoanalytiske småborgerlige univers som garantert fikk Bjerke til å rotere i graven under latteranfallene. Hvis han hadde sans for humor.

Busemannen er en ny bok som er signert Knut Nærum (og en rekke av manusforfatterne til Nytt på nytt). Jeg har ingen problemer med å finne igjen humoren hans, men den språklige Nærum er borte vekk. Kanskje det er fordi de har valgt å lage en så komplett parodi at de bevisst har brukt Nesbøs språk.

Willy lot lommelykta streife over ansiktet til Elgemot igjen. Det var noe der. I nesa. Willy pirket det forsiktig ut. Det klistret seg til langfingeren hans. Det var organisk og ganske ferskt. Willy kjente pulsen stige, slik den alltid gjorde når han var på sporet av noe diffust, men viktig. Han holdt fingeren under lommelykta, og studerte klisset. Grønt, slimete med små, brune flekker. Kunne det være? Han snuste langsom inn aromaen. En mild eim av sukker, hud og innmat. Han strakte tunga forsiktig ut og rørte den grønne massen så vidt med tungespissen. Salt. Han visste hva det var. Dette hadde han spist før. Mucus. Snørr. Det var en buse.

Busemannen er altså en relativt lang (351 sider) sammenhengende latterkule. Dette er en gjennomført og helt sinnssvak morsom parodi på Jo Nesbøs Harry Hole. Men ikke bare ham, jeg mener bestemt å ha funnet igjen Doktor Prokotor også. Hele Nesbøs krimunivers får gjennomgå så til de grader, selv om mesteparten av sleivsparkene er rettet til Panserhjerte, Gjenferd og Politi.

I Busemannen møter vi ikke Harry Hole. Men Willy Wakum. Mannen med alle Holes edle og oppofrende kjennetegn. Også Willy Wakum har et ulykkelig kjærlighetsforhold og et hjerte som banker for en wannabe stesønn, men Wakums guttunge heter Diego og ikke Oleg. Diego har sine egentlige aner fra søramerikansk mafia.Wakum er narkoman, alkoholiker og absolutt ødelagt, men etter at han har hatt sex, deler han ikke noen sigarett, men derimot enten nikotinplaster eller nikotintyggegummi …

Handlingen skjer i et Oslo hvor romfolk daglig deporteres, hvor nasjonen har fått en ny folkesport  i dykking, og hvor kjæledyr forsvinner på mystisk vis hver eneste dag.

Willy Wakum sliter naturligvis også med onde, selviske og overkjørende sjefer som både dreper og torturerer. Wakum hjemsøkes  av alle gjenferdene fra kollegaer som er myrdet, og på toppen av det hele jages han av de onde slumsøstrene etter uteliggerlivet sitt i Asia, for øvrig et opphold hvor han også har solgt unna mange organer.

Wakum blir dratt inn i etterforskningen av en seriemorder som dreper kjente, norske krimforfattere. Et særegenet spor blir tidlig klart for Wakum: Morderen legger en busemann fra det neste offeret i offerets nese … følgelig blir seriemorderen døpt Busemannen.

Og dermed starter utryddingen av krimforfatterne! De dør gjerne på samme bestialske måte som de har skildret drap i egne bøker. Horst, for eksempel, får hodet trædd på en stake som i «Nattmannen«…

Om det skulle ligge noe skjult budskap i denne boken så må det være seriemorderens egentlige motiv. Og hva det er akter ikke jeg å røpe, annet enn at jeg faktisk ble ganske overrasket på slutten av boken. Overrasket, og med virkelig magekramper etter å ha holdt på å le meg i hjel. Her får jammen Wakum gjennomgå!

Oppsummert: Ikke se dette som noen malplassert ingress. Det er ikke det, snarere er det et uttrykk for det behovet en har etter å ha lest Busemannen. For dette er faktisk en sammenhengende krimfortelling. Det er en hysterisk morsom parodi. Virkelig gjennomført og med en snert som pisker så fornøyelig oppover og ikke nedover! Som leser har du naturligvis mest utbytte av denne boken hvis du har lest alt av Nesbø og aller helst deler av andre samtidige, kjente norske krimforfattere.

Dette er en bok som garantert får ristet i gang lattermusklene såpass at du holder deg god og varm når vinteren omsider bestemmer seg for å komme.

Kalde fakta:

lest 8 755 ganger