Fotballkrim fra Bergen

Agenten.

Agenten er den første krimromanen hvor vi møter karakteren Sven Hope og er Fredrik Schmidt Fotlands debut på det relativt nystartede Comino Forlag. Boken har et godt plott, en drivende utvikling og en svært spennende og overraskende slutt. Likevel ender jeg midt på treet etter å ha lest denne. 

Dette er en krim som er skapt for, i og av Bergen. Her blir vi guidet rundt av en lokalpatriotisk forteller som virkelig legger sin ære i å formidle alt fra vestlandets vakre hovedstad, og med alt, mener jeg alt. Her snakker vi om biler som ”fløyter”, vi snakker om ”konen til” og det imperative får en egen klang når du får beskjed om å ”sette deg på ræven”. Slikt gjør og sier man i Bergen. Det skal ikke herske noen tvil om koloritten.

Agenten er en krimroman som tar frem igjen en karakter som først begynte å eksistere som en fiktiv person på internett tidlig på 2000-tallet, altså i Silurtiden. I Silurtiden var en internett-romanfigur en absolutt særegenhet og ble behørig omtalt i mediene. Det var slik Sven Hope først så dagens lys. Før han gikk inn i en dvale, og først mange år senere gjenoppstår han som hovedperson i en hyper-bergensk kriminalroman.

All heder til Fredrik Schmidt Fotland for å ha skapt en kriminalroman rundt en protagonist som verken er eller har vært politimann. Han er rett og slett en helt vanlig borger som plutselig befinner seg midt i en rekke mildt sagt kjedelige omstendigheter hvor alt ser ut til å peke mot ham. Alt starter da en av hans beste venner, en fotballagent, inviterer ham med på en viktig hendelse hvor Branns nye, unge og lovende stjernespiller skal signere for Tottenham.  Sven er den siste som forlater den nye proffen og førstemann som finner ham død. Dermed er han i politiets søkelys og må selv forsøke å renvaske seg for mistanken som henger over ham. Og verre skal det bli. Mye verre. Stakkars mann. Det er altså lite å utsette på plottet i denne fortellingen.

Mine alvorlige innvendinger går på åpenbar manglende redaktørbistand. Det er alt for mange gjentagelser og  overfortellinger. Det er helt greit at protagonisten liker å observere det han ser rundt seg, men det må være innenfor rimelighetens grenser. Det er rett og slett uinteressant med detaljerte beskrivelser av utsikten fra bilvinduet og hva alle veier heter når det ikke engang er viktig for historien. Her males det på med bred pensel, for så å gjenta akkurat det samme en linje under. Noen eksempler på dette er (sitater):

”Jeg våknet av meg selv kvart over fire neste morgen og skjønte først ingenting. Nok en gang hadde jeg drømt noe jeg ikke kunne huske, men våknet med en sterk følelse av ubehag og noe sa meg at jeg ikke skulle ha vært hjemme, men et annet sted. Følelsen måtte være knyttet til drømmen, men jeg klarte ikke å gripe tak i hva det var.” Hvorfor er den siste setningen med her?

Eller:

”Jeg sperret opp begge øynene, reiste meg opp i sittende og kjente en stikkende smerte som kniver gjennom hodet. Det dundret i hele skallen og jeg kjente en sterk smerte fra bakhodet. Kjente etter med hånden. Det gjorde vondt”. Hvorfor er de tre siste setningene med her?

Eller:

”Kvalmen kom og gikk, men jeg tvang meg selv til å lese gjennom alle artiklene for å se om de kunen gi meg noe som jeg ikke visste fra før. Noe som kunne gi meg en nyttig pekepinn på hva som hadde skjedd.” Hvorfor er den siste setningen med?

Eller:

”Snaue hundre meter lengre fremme så jeg et gammelt, tilsynelatende forfallent hus. Kanskje tyve meter til høyre lå et garasjelignende bygg, sannsynligvis et gammelt redskapshus. Begge deler var grålig i fargen, som enten skyldtes skumringen eller dårlig vedlikehold over tid.”

Så, bittelitt lengre ned i teksten: ” … jeg kunne skimte tydelige tegn på manglende vedlikehold på både huset og garasjen”. Hallo?

Og så er det mangelen på bruk av synonymer: ”… Jeg kikket inn på kjøkkenet vegg i vegg og så en kjøkkenstol ligge veltet på gulvet. På kjøkkenbordet lå en kaffekanne….” Altså: Man har allerede forstått at dette er inne på et kjøkken, hvorfor i all verden skal det da skrives kjøkkenstol og kjøkkenbord? Eller her: ”Før klokken var ni hadde jeg vært en rask biltur til nærmeste butikk, og sammen med fire ferske lørdagsaviser lot jeg lørdagen sige sakte mot…”

Jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg sier at minst 40 prosent, kanskje så mye som halvparten av teksten kunne vært kuttet ut. Det er alt for mye som fremstår som rent fyll. Som for eksempel (sitat):

”Jeg brukte en del av ettermiddagen på å gå gjennom de innkomne mailene og ta noen telefoner for å få unna litt ting. Ellers hoper det seg lett opp. Innboksen min er alltid tom. Ikke fordi jeg får lite mail, men fordi jeg er kjapp til å sortere. Mye går rett i papirkurven, og de jeg skal svare på havner i første omgang i oppfølgingsmappen. Ut av øye, ut av sinn, liksom. Oppgaven er jo å sjekke oppfølgingsmappen lenge nok slik at man får gjort noe og ikke bare bruker den som en slags lettversjon av papirkurven”. Gjesp!

En annen irritasjonsfaktor er litterære darlings som overhodet ikke er myrdet, men elsket, igjen, igjen og igjen. I denne boken er det såpass mye litterær mimikk at man noen ganger kan henledes til tanken om et boklig pantomimeteater som er satt på repeat. For her er det mildt sagt mye nikking og heving av øyenbryn, men det aller mest påfallende er gestikulering med håndflater. Det er så mye heving og senking av hender og håndflater at man levende kan forestille seg forfatterens fakter. Eksempler er:

”Han kastet armene i været som en italiener som er opprørt over prisen på espressoen og lot håndflatene falle mot pultplaten med et klask. Jeg løftet håndflatene mot ham på ny, denne gangen for å illustrere at jeg hadde fredelige hensikter.”

Disse håndflatene til samtlige aktører farer opp og ned og rettes hit og dit i et eneste stort pantomimeintermesso.Og i teksteksempelet overfor kan kastingen av armer leses på en svært ufrivillig urkomisk måte.

Et annet moment, som er av mer teknisk art, er at dette er en bok det er tungt å komme i gang med, ganske enkelt fordi teksten ikke er brukket om (!). Det finnes ingen innrykk og avsnittsmarkeringer. Heller ingen satt høyre marg, og teksten er fryktelig liten, 7 eller 8 punkter(?), og vi snakker om 46 linjer per side og 79 anslag per linje; sideantallet kunne med fordel ha blitt økt betraktelig og samtidig ville vi fått en markant bedre lesbarhet og en unødvendig irritasjonsgrunn mindre.

Dette er en fortelling som fortjener å bli strammet opp. Litterære darlings må utryddes, og en redaktør med streng penn burde ha fått gå gjennom manuset. For –  historien er nemlig god. Plottet er fiffig og intrikat og ganske så overraskende når fortellingen går mot slutten. Hvis man ser bort fra det som er påpekt er språket jevnt over godt, levende og troverdig. Jeg er virkelig i Bergen. Jeg tror på protagonisten Sven Hope. Jeg føler uroen og redselen i ham. Dialogene sitter godt. Som leser får man et dypdykk inn i et, i alle fall for undertegnede, totalt ukjent univers: nemlig agentselskapene som formidler fotballspillere. Jeg innrømmer gladelig at jeg var ytterst skeptisk fra starten av siden jeg overhodet ikke har det minste grann pasjon overfor fotball (usivilisert stammekrig som er forsøkt gjort sivilisert ved å erstatte klubben med en oppblåst lærkule). Heldigvis har forfatteren evnet å se utenfor sfæren av de spesielt interesserte og åpnet for at lesere også utenfor fotballuniverset skal kunne ta del i fortellingen.

Når det er sagt er det visse ting jeg ikke tror på. Som for eksempel at utenforstående privatpersoner kan dra på visitt til en patolog for å forhøre seg om obduksjonsresultatet av en tredjeperson. Jeg tror heller ikke på reaksjonsmønsteret til foreldrene til en av de avdøde, og enda mindre på hvor snakkesalige de er med utenforstående like etter sønnens død.

Fotland har allerede skrevet bok nummer to i serien om Sven Hope, ”Englestrøk”, som kom ut i 2013. Jeg akter å lese den også, for jeg har, til tross for merknadene over, likevel fått en viss interesse av å følge Sven Hope videre.

Kalde fakta:

lest 4 917 ganger