Hundreåringen – en ubetinget latterkule!

Enhver forfatter er en eksklusiv rett av lystløgner. Enkelte er i stand til å servere ljug av virkelig særklasse. Jeg har storkost meg med ”Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant”.

Julen er en fin tid, for da blir det tilvekst til biblioteket. En av bøkene jeg fikk denne julen var den nevnte ”Hundreåringen”. Du slette tid! Jeg kan virkelig forstå hvorfor denne boken har gått som varmt hvetebrød og blitt lest av alle og enhver. Min utgave er ikke mindre enn 12. opplag … og du verden: for en bok! Jeg ble helt oppslukt av den, men jeg forstår: enten tar man boken for hva det er og lar seg fenge av en herlig røverhistorie, eller man foretar en mental realitetssjekk og rister på hodet mens man lukker permene med rynket panne og hevede øyenbryn. For det er grenser for hva som faktisk kan gå bra her i livet. Allan er som en katt med ikke bare ni, men uendelig mange liv.

Som sagt: jeg storkoste meg. Svenske Jonas Jonassons debutroman er et mesterverk av ljug – for en forteller og skrønemaker! Hvem ville vel ikke spandert en heftig pubrunde på denne mannen for bare å få lov til å nyte det blotte nærvær av et slikt oppkomme av genuin humor og sinnssvake idéer. Det er mennesker som Knut Nærum og Jonasson som får en garvet sci-fi, fantasy og thrillerleser fra å nekte å lukke permene til crazyhumor, for det er hva det er: dette er på ”godt” norsk en feelgood crazy absurd og latterbrølende leseropplevelse, og forfatterens lune humor kommer så godt til uttrykk i den innledende dedikasjonen:

Jonassons morfar ville nok ha trykket denne gledesreisen av en bok til brystet sitt, der han satt på ljugebenken sin og pønsket ut historier.

I boken møter vi Allan Karlsson i det han flykter fra aldershjemmet han er plassert på like før hundreårsdagen hans skal feires.  Allan (ja, men blir på fornavn med ham fort) hadde aller helst sett at han døde før denne dagen fant sted, men slik skulle det ikke bli … Iført sine gamlehjemstøfler ser han sitt snitt til å klatre ut av vinduet og forlate stedet som overhodet ikke passer for en mann av hans kaliber(!). Allan tusler av gårde ut i det ukjente, reflekterer litt ved en gravlund, før han roter seg bort til en busstasjon hvor han har planlagt å dra så langt av sted han kom for 50 kroner.

På busstasjonen blir han nærmest avkrevd å passe på en koffert for en slubbert som må på toalettet. Siden Allan ikke likte oppførselen hans noe nærmere, endte det like gjerne med at han tok med seg kofferten da bussen kom.

Og så begynner eventyret, et helt vilt og totalt usannsynlig eventyr, men likevel ingenting mot hva den godeste Allan har rukket å oppleve før i sitt lange liv, for mens det nye eventyret utarter seg får vi et kronologisk tilbakeblikk i hele det vanvittige livet hans, hvor selve fundamentet, eller detonatoren(!) for hans senere karriere ble lagt da han ble hjelpegutt på en lokal sprengstoffabrikk. Var det noe Allan hadde håndlag for, så var det å tilvirke eksplosiver.

Den unge Allan bestemte seg så en dag sammen med en kollega å forlate fabrikken med de forholdsvis dårlige lønnsforholdene, og sammen syklet de … til Spania, hvor de naturligvis havnet midt i borgerkrigen.

Jeg har ikke lyst til å spoile noe for de unntakene som foreløpig ikke har lest denne latterbomben(!) av en bok, derfor sier jeg ikke stort mer, annet enn at Allan Karlsson ble mannen som satte sitt evige fotavtrykk blant alle verdenslederne gjennom en turbulent epoke, og sprengstoffkunnskapene hans eskalerte til en mildt sagt større skala …

Ikke absurd nok? Vel, det er også en dame på nærmere fem tonn med i fortellingen. Hun heter Sonja, og hun er en elefant …

Nei, nå vil jeg ikke si mer. Annet enn at denne boken er en sammenhengende latterkule! Nyt den! Jeg registrerer at filmen fra boken går nå, jeg har ikke sett den, men jeg tviler sterkt på at den har klart å få med seg alle lekkerbiskenene som er mellom linjene, så derfor er rådet mitt: LES BOKEN!

Kalde fakta:

lest 3 741 ganger