Til kamp for språket vårt! Foto: Henry Hustava via Unsplash
Advarsel, følgende tekst kan påkalle spasmer og uvilkårlige slag ut i løse lufta. Dette eksempelet kunne vært plukket rett fra kjeften på en hvilken som helst «fjortis»:
Jeg skal spise sjøtt til middag. Så skal jeg ha på den nye sjolen og gå på sjino med Tiril. Vet du hva, henne har den nye mobilen, henne. Det har ikke jeg.
Nei, nå har jeg ikke mer tid, jeg må gå bort til de. Men du, husker du når jeg snubla, det var den gangen når jeg ikke kjente de, men hvor henne stod og venta på meg.
Fra en fjortis
Det er enhver foreldres plikt å kjempe mot ødeleggelsen av norsk. Vi er et lite land med en meget sårbar og påvirkelig kultur med et utsatt språk. Vi blir ikke bedre mennesker av å ikke snakke norsk. Det er morsmålet vårt som gjør oss norske. Som gir oss en norsk kulturell identitet. Kebabnorsk er ikke norsk.
Det kan virke som om det er et motefenomen blant fjortisene å ikke kunne sitt eget språk. Vi får inderlig håpe at så er tilfelle. For de som ikke er i stand til å artikulere seg på eget språk fremstår som heller stusselige, spør du meg.
Trenger du bistand anbefales det å oppsøke Korrekturavdelingens nettsider. Eventuelle uklarheter blir her feid til side.
