På Hans Olav Lahlums krimfestival hadde nevnte Lahlum et interessant foredrag/en interessant monolog vedrørende den moderne forfatterrollen, en rolle hvis forandringer han sammenlignet med de endringene musikkbransjen har vært gjennom, og som flere av de tilstedeværende forfatterne implisitt selv bekreftet når deres forfatterskap ble satt under lupen.
Allusjonen til musikkbransjen var kort og enkel: dagens musikere kan ikke leve av å kun skape musikk lenger. Dagens musikere lever av å opptre – av å by på seg selv, av å spille konserter. For å synes i den store mengden må de fremtre spektakulært, på den ene eller andre måten.
Tiden hvor Forfatteren en gang hvert tredje år stiger ut av hulen sin og beriker verden med et nytt manus før han smyger seg tilbake og legger slåen over porten igjen er forlengst forbi. Den moderne forfatteren må jobbe knallhardt med å markedsføre seg selv og sitt forfatterskap, og det gjøres ved aktiv, fysisk tilstedeværelse. På festivalen hørte vi hvilket voldsomt program Anne Cecilie Remen satte opp for seg selv da hun debuterte med krimromanen ”På Direkten”. Fulladet med positivitet i en tung hverdag og for egen regning dro hun land og strand rundt for å fortelle verden hva hun hadde gjort og hvem hun er. Tenk selv hvor mange forfattere som besøker ditt lokale bibliotek, din lokale bokhandel eller en skole nær deg i løpet av ett år.
Det å skape en levende forfatter bak boken blir nok bare viktigere og viktigere. Konkurransen er knallhard, og spesielt for debutanter, og i aller høyeste grad innenfor populære genre som krim. Jeg forstår det slik at hvis man skal lykkes i denne kampen er man for det første nødt til å skape noe som er så unikt som mulig. Ikke bare en egen stemme, men et eget og spesielt krimunivers. Deretter må forfatteren gi av seg selv, hele tiden, over alt, og slik må det være inntil forfatteren er så solid etablert i alles bevissthet at den fysiske tilstedeværelsen ikke lengre er nødvendig. Noen få norske forfattere er der.
Det er nok dessverre blitt slik at det ikke lenger holder å skape god litteratur. Det må noe mer til i en verden hvor øyeblikket skifter hvert tusendels sekund, hvor millioner av stemmer skriker i munnen på hverandre, og hvor publikum venter og krever en entertainer. Slik sett er arrangementet ”Forfatterfight” talende for zeitgeisten. Der må kjente og ukjente stemmer formidle sine egne tekster overfor publikum, og det er publikum som bestemmer hvem som skal gå seirende ut – med bokkontrakt. Så langt er det kommet. Forfatterne er blitt reality-deltagere. Og manuskonsulentene er erstattet av publikums flertall.
Tilbake til Lahlum. Han nevnte også det faktum at når man først er etablert forfatter får man også et visst forventningspress over seg. Både fra leserne, og fra forlagene. Går det for lang tid mellom hver utgivelse kan man ha mistet mange lesere. Jeg husker ikke helt tidsrommet Lahlum nevnte, men jeg tror det dreier seg om rundt ett år mellom hver bok.
Tilbake til mine egne tanker igjen. Ett år er fryktelig kort tid mellom to bøker, hvis man ser bort fra serielitteraturen. Jeg er stum av beundring overfor disse forfatterne som klarer å holde en slik forrykende produksjon gående, år etter år. De aller fleste seriebøker når ikke opp til de øverste litterære pallplasser, det er umulig med så liten tid. Men når også forfatterne av mer ”seriøs” litteratur bør ha en ny utgivelse klar ett år etter den forrige, vil det nødvendigvis måtte gå noe ut over den litterære kvaliteten. Det er de nok klar over, men alternativet er antagelig verre. Ingen har lyst til å gi slipp på en etablert lesermasse. Samtidig har vel de aller fleste forfattere lyst til å skrive så godt som mulig. Jeg vil anta at dette er en håndverkøvelse for ånden, slik at desto flere bøker de har bak seg, desto lettere blir det. Likevel må det være et fryktelig dilemma å befinne seg i.
Men én ting er sikkert: Forfatterrollen er virkelig endret. Om det er bra eller dårlig får man ta stilling til selv.
lest 5 535 ganger
Den nye forfatterrollen er helt klart ugunstig i en virkelighet hvor leserne sitter fordypet i vesentlig kunstprosa og får sin livsanskuelse beveget, men nå som det later til at de fleste ønsker å sveipe gjennom lettfordøyd krim som en konsekvensløs flukt fra hverdagen, er det en slik forfatterrolle som naturlig nok oppstår. Vi trenger ikke innsiktsfulle forfattere mer, nevrotikere, gærninger og eremitter. Vi trenger bare politiske korrekte showmenn. Ikke slik å forstå at det ikke går an å være forfatter på tvers av denne syndfloden av vulgaritet og sivilisasjonsapokalyptisk dekadanse, men man kan sjelden eller aldri leve av det. Pengene… Les mer »
Problemet med dårlig salg rammer 90 % av Norges forfattere, spesielt de som skriver seriøse bøker, og det er sjelden forfatteren selv kan gjøre noe med dette, uansett hvor mye showman han måtte være, uansett hvor mye han drar rundt og møter lesere for å oppfylle kravene til «den nye forfatterrollen». På Magellans kors for fem år siden foretok jeg meg absolutt ingenting, den gangen fantes ikke Facebook og jeg skrev ikke engang et innlegg i avisa, fordi jeg faktisk ikke trodde det var mulig at jeg deltok i en slags wrestlingkonkurranse der vinnerne blir utpekt på forhånd, i dette… Les mer »
Så det er altså slutt på at det er den beste litteraturen som selger best? Hvis man har skrevet et litterært mesterverk, så må man ut å «by på seg selv» for i det hele tatt å selge? Hvorfor er det blitt slik? Norge er et lite marked, og hvis man skal få massene til å lese kvalitetslitteratur, så må nok prisene betydelig ned. Ingen av oss serieforfattere er ute og «byr på seg selv,» men selger allikevel tusener av bøker. Det kan si noe om at det ikke mangler leselyst hos folk, og at denne «ut å by på… Les mer »
[…] bør jeg være takknemlig om boken dukker opp hos noen få bokhandlere, og forfattere i dag må by på seg selv hele tiden for ikke å være usynlig. Den virkelig store gevinsten for meg er at det kanskje finnes […]
[…] salg; som e-bok, og som ordentlig papirbok i hardcover. Nei, som debutant er det om å gjøre å ta på seg selgerhatten og oppsøke bokhandlerne, gjerne med leseeksemplarer, og forsøke så godt man kan å skape […]