Dystopisk inspirasjon: Om spader, monstre og revolusjoner

I den pågående samfunnsdebatten ropes og skrikes det fra enhver kant om at verden går til helvete om vi ikke umiddelbart endrer alt. Hylekoret er såpass unisont og øredøvende at man har kommet dit at ulene ikke lenger kaster ekko. Det blir litt som i fortellingen om gutten og ulven, eller alle de ulike dommedagssektene som endelig ser sitt dypt skattede harmageddon komme, men så blåser det bare ut. Egentlig er dette en drømmesituasjon for forfatterstanden. Spesielt for de som vil skrive realistisk dystopi.

Visste du at …

Apokalypsens tidsfrist blir stadig forlenget, men brølene forstummer ikke. Fortsatt er det en tese og antitese i hver sin parallelle virkelighet, og disse beveger seg fra hverandre. Befolkningen blir polarisert, og et skammelig uttrykk for polariseringen er den demonisering som utøves mot de som vil måtte lide mest i den «dugnaden» som bebudes for å redde jordkloden fra å opphøre å eksistere.

Jeg sier ikke at klodens liv, og i særdeleshet vår skjebne, ikke balanserer på en knivegg, for det gjør den virkelig. Om den globale oppvarmingen får fortsette slik den (beklager) kommer til å gjøre, ser det mildt sagt hett ut. Kun få gram hjerne er tilstrekkelig for å forstå såpass.

En global dugnad må til. Og dugnaden må starte ved egen dørstokk. Det som derimot er komplett ubegripelig er at samfunnsdebatten ikke har tatt inn over seg det grelle faktum at i en dugnad er alle forventet å yte hva de kan. En dugnad er et lystbetont fellesskap for å nå et felles mål. Klimadugnaden som vi er forventet å delta i, fungerer ikke på den måten. Et handlekraftig makroperspektiv forutsetter nemlig et forent og samstemt mikroperspektiv.

En spade er og blir en spade. Flate avgifter, enten for å redde kloden eller for å gi mer penger i statskassen som kompensasjon for enda flere goder til de som har mest, rammer naturligvis verst for de som har minst.

Som alltid.

Økte avgifter på drivstoff og transport rammer naturligvis de som ikke har og heller aldri vil ha råd til å anskaffe noe nytt kjøretøy med ny fremdriftsteknologi, hvorav flere batterikomponenter er metaller og jordmineraler som litium, nikkel (fra Kola) og Kobolt (som blant annet mines ut av barn under slavelignende forhold blant annet i Kongo i Afrika). Likevel må fortsatt de som har minst komme seg til og fra jobb. De må se til at barn befordres til og fra aktiviteter, og de må fortsatt bringe matvarer hjem. De må rett og slett få anledning til fysisk mobilitet. Fysisk mobilitet fordrer bruk av energi.

Elitens ignoranse

I dagens debattklima ligger en forakt for fattige. Og de rike kan som alltid kjøpe seg avlat: – Se, jeg frykter ei den himmelske vrede, for i min husholdning kjører vi alle Tesla, må vite. Som en gest for min ubetingede kjærlighet for jorden velbefinnende, er det bare rett og rimelig at jeg slipper unna alt av avgifter for veibruk, bompasseringer, parkering etc., som om det likevel skulle bry meg. Hrmf! Smålige mennesker, usj!

De fattige og relativt fattige har ikke råd til avlatsbrev, og må derfor lutres i skjærsilden. For de vil aldri ha mulighet til å anskaffe noen Tesla; de vil aldri noensinne kunne ha råd til å kjøpe noen ny bil – uansett. Men fortsatt må de dra på jobb, og for svært mange finnes ingen kollektive alternativer, og det vil det heller aldri gjøre. Kollektive tilbud bygges etter markedsprinsipper og med klare regnestykker som viser økonomisk gevinst. Så da må de fortsatt kjøre rundt i gamle, forurensende fossilbiler, med alt det fører med seg av ekstra miljøkostnader og pengekostnader, hvorav sistnevnte bare blir ytterligere byrder på vektskålen av armod, fattigdom og elendighet, for man skal være mer enn ekstremt mentalt kortsluttet for ikke å begripe at flate avgifter alltid rammer verst for de som har aller minst å rutte med.

Det er da velmenende råd fra den herskende elite, iført konsensusens gjennomsiktige og skreddersydde silkedrakt, kommer veltende som kloakk fra et sprukkent avløpsrør:

Kritikere vil hevde at vi har et progressivt skattesystem som fordeler byrder noenlunde rettferdig. De som har stått opp og åpnet et øye halvveis, vet at så ikke er tilfelle, siden så mange av de aller rikeste skatter skremmende lite sett i forhold til hva de faktisk besitter av verdier. Det samme gjelder arvingene deres, det har de mørkeblå sørget for. De rikeste i Norge får 80 000 000 000 kroner i skattefri inntekt hvert år. Og om vi en gang skulle fått et rettferdig, byrdefordelt skattesystem, hjelper ikke det et hakk så lenge vi har flate avgifter. Vi snakker ikke om en miljødugnad da, ettersom byrden kvarterer de fattige, mens de rikeste ikke engang fnyser av den. En flat bompenge på 100 kroner er en formue for en fattig som må snu på hvert øre, men en umerkelig utgift for en rik. Det er grunnleggende usosialt og maner ikke akkurat til dugnadsånd. Slik kan vi fortsette med flat moms og flat eiendomsskatt: det er de fattige som årelates til de grader. Det er faktisk et gigantisk problem som MÅ løses, om målet er å dra noe i fellesskap. Om det ikke løses vil bare polariseringen fortsette, og de fattige vil føle at ethvert miljøtiltak er noe som gjør tilværelsen stadig tyngre å bære, og de vil forakte idéen, og kanskje brenne plast i ovnen på pur faen.

Direktører og ledere hylles og tilbes med lønninger, gasjer, opsjoner, utbytte og fallskjermer som er hinsides enhver fornuft, og de begrunner dette med at selskapene de leder har skapt sååå store verdier, så naturligvis fortjener de sine gasjer. Men er det direktørene og lederne som har produsert varene? Er det de som har slitt seg ut for å skape produktet? Nei, det er ikke det. Det er de ansatte som har gjort det. Trellene. De har all grunn til å ikle seg gule vester og gripe til nærmeste bjørkekvist.

Dette er selvsagt noe på spissen, men budskapet er der: For at vi skal dra et lass sammen, må alle ta i etter evne. Og slik er bare én fasett i et mikroperspektiv. Men denne kan man pumpe luft i, for så å begripe spenningsforholdet på et globalt plan. Aldri før har den globale ulikheten vært verre enn nå, skriver CNN. Og ulikheten i Norge vokser slik at til og med Erna Solberg blir sjokkert …!

Alene i stillheten

En spade er og blir et verktøy for graving og/eller masseforflytning.

Urbane moralposører, for eksempel av typen MDG, er gjerne formynderske, virkelighetsfjerne, arrogante, pompøse og fundamentalistisk pragmatiske i en slik grad at de ikke i stand til å ta inn over seg eller å begripe at det finnes et Norge utenfor Oslo. Dette er mennesker som på ramme alvor virkelig tror på sine egne rusforvirrede fabuleringer når de hevder at om bensinavgiftene hadde blitt redusert, da ville vi kjørt mer bil. Akkurat som om den jevne, arvesyndbefengte og moralsk forkastelige borger ikke har annet å fordrive tiden med enn å kjøre rundt i en bil!?

MDGs skamutdeling er intet annet enn en banal hersketeknikk; en forbrytelse mot menneskeheten – på linje med den spanske inkvisisjonen.  Deres ensidige megalomaniske adferd minner skremmende om retorikken til Trump og hans like. Alle disse bør snarest innse det Nietzsche så klokelig formulerte: «Gud er død«. Ingen har faktisk noe fasitsvar på noe.

For øvrig finnes det ikke, og det vil heller aldri finnes noe kollektivtilbud som vil kunne fylle de behovene som finnes for hele bermen i Norges langstrakte og iskalde land. Et busstilbud er ikke noe tilbud om alle, uavhengig av fysisk tilstand, må gå kilometere før de ankommer en holdeplass hvor det (kanskje og i beste fall) går én buss én gang i timen med ett stoppested. Det vil heller aldri legges jernbaneskinner foran ethvert hus, og det vil aldri bli anlagt havneterminaler i Indre Østfold, på Finnmarksvidda eller i Hedmark.

De begriper heller ikke at Norge har minst 100 000 fattige barn, og disse har foreldre som er like fattige. Hvor mange fattige voksne og eldre som ikke har barn kan man bare tippe, men man trenger ikke master i økonomi for å forstå at det å overleve i verdens dyreste land uten meget høy inntekt blir stadig vanskeligere, for ikke å si umulig. Tallet på fattige i Norge han være over 700 000. Fattigdommen øker, viser forskning. Man trenger heller ikke doktorgrad i sosiologi for å forstå at den sosiale ulikheten reproduseres gjennom generasjoner, og fjerning av arveavgiften hjelper ikke de som intet har. Og mengden fattige øker vesentlig raskere enn mengden rike.

Det finnes ingen mektige røster som motsetter seg det rådende paradigme av lettvinte løsninger som bare bidrar til å gjøre livet enda mer ulevelig for de som ikke har noe valg. Ingen. Og sablene skjerpes, mens spadene fortsatt er verktøy for graving og masseforflytning.

Uløselige floker

Tidligere var forfatterne aktive samfunnsdebattanter som tok til motmæle mot ethvert paradigme, uavhengig av paradigmets koloritt. De talte gjerne de svakeste sak. (Du skal ikke tåle så inderlig vel …) Tidligere møttes forfattere og filosofer i den intellektuelle ringen for å slå hverandres argumenter i hjel. Fra blodet og asken steg nye erkjennelser frem. Den tid er sørgelig over. Det intellektuelle Norge er henfalt til en begredelig vattpute av konsensus, politisk korrekthet og gjensydde munner. Kontemporære forfattere leverer ikke lenger noe budskap. De produserer underholdning. Punktum. Årsaken til det er jo også såre enkel: Om noen våger å stille spørsmål ved paradigmene, blir de umiddelbart støtt ut i forakten og glemselens kulde, for i meningstyrraniet er det kun janteloven og kjøttvekten som gjelder: «Du skal ikke tro du vet mer enn oss. Hold kjeft, skap overskudd!»

Hvorfor er det ingen som tør å gripe tak i de grunnleggende forutsetningene for å kunne lykkes med en dugnad for å redde verden fra å gå til helvete?

En kraftig omfordeling må gjøres, slik at ikke de fattige får det enda verre. De må derimot løftes! Det betyr at de velbemidlede, formuende, må dekke en vesentlig høyere grad av byrden. Vi må begynne med det i Norge. Når vi først har oppnådd en viss grad av rettferdighet må dette prinsippet løftes videre ut i verden. Det er åpenbart at vi må bære en tyngre byrde enn et lutfattig, afrikansk land. Byrdefordelingen vil føles logisk og riktig om vi internt i egne rekker er samstemte og balanserte ut fra prinsippet om rettferdighet. Hvis ikke, går det ikke. Dernest må vekst-paradigmet fjernes fra økonomien. Selve begrepet «vekst» er uforenlig med en tenkt fremtid hvor kampen om ressursene vil kunne utarte seg til slutten på menneskeapenes æra. Og den vil komme, om vi ikke først får en omfattende New Deal hvor vi alle starter likt på den nye løpebanen mot fremtiden.

Enhver med en viss våkenhet registrerer økningen i globale opptøyer. Det er opptøyer som er en direkte konsekvens av skjevfordeling og en stadig fattigere befolkning. Til og med i Frankrike demonstreres det med revolusjonære metoder mot noe så banalt som en økning i bensinprisen. Det er ikke fordi franskmenn generelt er noen miljøsvin, men fordi det er blitt alt for dyrt å leve. Det smaker vondt å erkjenne det, men det er et faktum: Folket lider!

Urttferdighetens mange fasetter

Hvordan får man så løst denne floken på et fredelig vis?

Kanskje det ikke er mulig. Vi vet at forskjellene kommer til å øke enda mer. Spenningen og uroen vil vokse proporsjonalt. Store deler av den rike verden forgubbes. I Tyskland, Europas ubestridte motor, har de måttet kutte kraftig i pensjon og velferdsgoder. Lignende har skjedd i PIGS-landene, og igjen ulmer det i Frankrike. Selv i Norge, med en voldsom oljeformue på bok, vil ikke engang disse midlene være tilstrekkelig. Problemet er ikke begrenset til Europa, men hele kloden.

I løpet av 1900-tallet økte den globale befolkningen fra 1,65 milliarder mennesker til 6 milliarder. Det er en astronomisk vekst. Befolkningsveksten er aller verst i den fattige delen av verden.

Hvordan skal vi skaffe nok mat til alle?

Vi vet at verdens matforsyning faller totalt sammen om to viktige kjernepunkter i den internasjonale handelen blokkeres. I Egypt blir over 90 prosent av brødet de trenger importert. Det bor over 95 millioner mennesker, bare i Egypt. Ifølge FNs prognoser for befolkningsfremskriving, vil kontinentet Afrika romme 2,5 milliarder mennesker i 2050 (I dag bor det 1,35 milliarder i Afrika). I 2100 vil en tredel av verdens befolkning være afrikanere. Nigeria alene vil være hjem for over 400 millioner mennesker. På den tiden vil nesten 69 prosent av verdens befolkning bo urbant. De vil trenge mye mat og mye energi.

Norge er ikke som resten av Europa. Om vi ikke tilfører hus og hjem varme, da dør vi. Norsk, 100 prosent miljøvennlig og bærekraftig elproduksjon basert på vannkraft er forvandlet til et kapitalistisk regime hvor eierne selger unna mest mulig kraft om våren og sommeren for å høste størst mulig overskudd fra glohete europeere som trenger å nedkjøles, før de kan høste storeslem av eksepsjonelt overpriset strøm på hjemmemarkedet som følge av nedtapping av vannmagasiner, vår, sommer og høst – strøm som gjør at det så vidt er mulig å overleve i Norge gjennom den polare vinteren. Eiere og aksjonærer i strømselskaper kan sprette champagne og spise sin hummer mens overskuddene stadig når nye høyder. Folket, de som har betalt hver millimeter kabel, hver kraftstolpe, hver centimeter vanntunnel, hvert gram demning og hvert gram spole i turbinene i de tusener av fjell og fossefall, derimot, skal bløgges med en stadig griskere kniv. Hvor ligger rettferdigheten i dette?

Svaret er enkelt: den finnes ikke.

Energimonsteret

En spade er fortsatt en spade. Det er temmelig sikkert helt umulig at verden vil nå målet om å stoppe temperaturstigningen på 1,5 grader.

I dag dekkes verdens energibehov slik: 31 % olje, 27% kull og 23% gass. Av landene som blokkerte klimaavtalen slipper Russland ut 12,2 tonn CO₂ per innbygger, USA 15,7 tonn og Saudi-Arabia 19,4 tonn. Det må 580 burundiere til for å slippe ut like mye CO₂ som én amerikansk innbygger.

Den globale etterspørselen etter energi kommer til å øke voldsomt.

Et av de store, eksistensielle monstrene som truer med å ødelegge livet på kloden er, foruten lagrene av kjernefysiske våpen, verdens store og voksende behov for energi. Det er produksjon og konsum av energi som pakker atmosfæren med klimagasser, forsurer havene og dreper de fleste økosystemer. Til tross for at det pågår solid utvikling i energi hentet fra solstråling, vind og bølger, er disse energiutbyttene fryktelig mye mindre enn hva man kan hente fra fossile ressurser, eller kjernekraft. I tillegg er løsningene for dyre for fattige land, og uinteressant for land som har egne, fossile ressurser.

Frem til 2050 vil verden trenge omtrent 50 prosent mer energi enn hva som forbrukes i dag. Mesteparten av denne vil gå til Asia. Allerede i dag bor det 4,6 milliarder mennesker i Asia. Frem mot 2050 vil India passere Kina som det mest folkerike landet, og de vil da ha 1,63 milliarder mennesker, mot Kinas 1,4 milliarder. I 2057 bor det over 10 milliarder mennesker på kloden. De vil trenge fryktelig mye energi.

Ifølge IEA vil det globale energibehovet øke årlig med 1,31 prosent. I 2050 er det samlede, globale energibehovet på 900 kvadrillioner BTU (British thermal units, den energimengden som trengs for å øke temperaturen på én kilo vann med én grad Fahrenheit).

Én kvadrillion er tusen trilliarder. Så energimengden som trengs er altså: 900 000 000 000 000 000 000 000 000 BTU.

Det er sinnssykt, ufattelig mye energi …

Vi vet også at frem til 2050 vil bruken av naturgass øke med 40 prosent – til 200 kvadrillioner BTU. Olje vil øke med 20 prosent og nå mer enn 240 kvadrillioner BTU. Etterspørselen i OECD-landene vil være relativ stabil, mens ikke-OECD land vil ha en økning i energietterspørsel på 45 prosent. Det er estimert at allerede i 2040 er 80 prosent av all internasjonal oljehandel rettet mot Asia. Da har India doblet sin oljeimport og er i ferd med å bli det mest folkerike landet i Asia.

India har som Kina store kullreserver, og kullkraftverkene i Asia er gjennomsnittlig temmelig unge, knapt 12 år gamle, så de kan drives i lang tid fremover. Følgelig er det logisk for India å benytte seg av disse ressursene for å få dekket deler av sitt økende energibehov. Og med hvilken moralsk rett kan vi heve vår pekefinger og si at de ikke skal gjøre det? Vår historiske samvittighet er ikke akkurat blendahvit. Det er ikke mer enn knappe hundre år siden vi stod i fare for å hogge ned skogene i Norge, og det er ikke rent lite olje og gass som er hentet opp fra norsk sokkel.

Det er lett å henge seg på brølaper som postulerer at Norge må gå foran som et godt eksempel (ved i praksis å ha samme langsiktige mål som år-0 visjonen til Pol Pot). Når vi så viser verden hvor flinke vi har vært, vil resten av verden følge etter. For, det er jo typisk norsk å være god. Men det er også typisk norsk å være arrogant, selvgod og innbille seg at vi er så ekstremt viktige for resten av verden. Vi utgjør, omtrent som Kongo, hele 0,07 prosent av verdens befolkning. Norge er på 119 plass i listen over de største landene i verden. Med andre ord: vi finnes knapt nok.

Vi vet at de årlige, globale utslippene av CO₂ til atmosfæren har økt med mer enn 45 prosent siden den industrielle revolusjon. I våre dager er det 2,13 gigatonn rent karbon i atmosfæren, med en tetthet på 415 ppm. (PPM=et mål for konsentrasjon, parts per million). Gjennom de siste ti tusen år har konsentrasjonen vært 280 ppm. Den nåværende konsentrasjonen er den høyeste på 14 millioner år.

Stadige, nye klimatoppmøter gjør ikke stort annet enn å pøse mer flyeksos ut i atmosfæren, ettersom de virkelig store, globale, forurenserne enten trekker seg fra internasjonale klimaavtaler, eller rett og slett ignorer dem og aktivt motarbeider dem, som for eksempel USA ved den riv gale narcissisten Trump, som i tillegg åpner for mer skiferoljeproduksjon og økt bruk av kull.

Kina topper statistikken med 29,34 prosent av de globale utslippene. Landet er unntatt Paris-avtalen frem til 2030. Per i dag har landet 987 kullkraftverk i drift. (I EU er det totalt 149). For ikke så lenge siden åpnet Kina et nytt kullkraftverk som alene årlig slipper ut seks ganger Norges totale klimautslipp. I fjor slapp bare kinesiske kullkraftverk ut CO₂ tilsvarende 51 ganger Norges klimautslipp.

I Kina planlegges 121 nye kullkraftverk som skal produsere 280 000 MW. India følger som en god nummer to med 174 000 MW. I tillegg finansierer Kina kullkraftverk i en rekke andre land. Den globale kullkraftproduksjonen øker med 43 prosent. Til en sammenligning utgjør hele den tyske kullkraftproduksjonen 22 700 MW.

India er et fattig land, og i 2050 passerer de 1,63 milliarder mennesker. Siden landet har så store kullreserver trenger man ikke være Nostradamus for å forstå at landet vil industrialisere seg og trekke energien fra kull. Det er logisk.

I India vet de at enda varmere klima vil medføre enda større naturkatastrofer, gitt faren for oversvømmelser, springflo, mindre vann fra Himalaya, tørke, hungersnød og tropiske orkaner. Det vil antagelig bare føre til en enda raskere og billigere industrialisering for å komme endringene i forkjøp.

Flytrafikken i Asia sies å være kun i startgropen. Det finnes ingen alternativ til fossile brensler for fly. Da er det ganske skremmende å ta en titt på den reelle flytrafikken over Asia, akkurat nå, for å se hvordan denne trafikken er – i startgropen. Og i samme åndedrag: I Norge snakkes det varmt om utvikling av elektriske fly. Futuristiske flymaskiner som en gang i fremtiden kanskje kan frakte 50 passasjerer 1000 kilometer. Sorry, det er ikke fremtiden – det er bare fjas og bortkastede penger. I 2020 vil det være rundt 4,7 milliarder flypassasjerer i verden (i 2010 var det 2,7 milliarder reisende …). Flytrafikken lar mennesker reise interkontinentalt, og i Asia er det stadig flere som reiser. I 2017 ble det i tillegg fraktet 56 millioner tonn varer med fly. Dette er nødvendig blant annet for å sikre at medisiner og mat kommer frem. Det finnes ikke ett eneste edru menneske som tror at det er mulig å få til med elektriske fly.

Hva som skjer på det afrikanske kontinentet når en tredel av verdens befolkning blir født der, det er et helt eget kapittel.

Om en spade fortsatt er en spade, så ser det ikke lystig ut.

Matmonsteret

I dag er omtrent én milliard mennesker totalt avhengig av internasjonal handel for å få nok mat. Deres liv og skjebne avhenger altså av den globale matproduksjonen, prisen på varene, fravær av militære konflikter og fravær av økologiske og metrologiske effekter. Enkelt sagt er de avhengig av at et utopisk staus quo opprettholdes.

Kloden er avhengig av internasjonal mathandel.

I en meget skremmende vitenskapelig rapport fra Chatham House kan man lese om hvordan verdens handelsruter navigerer gjennom 14 såkalte «kvelningspunkter» (choke points), for eksempel Suezkanalen, Panamakanalen, Brasils veinettverk, havnene rundt Svartehavet, etc. Om bare to av disse kvelningspunktene av en eller annen grunn skulle bli stengt, faller hele den internasjonale handelen sammen. Deriblant matvarer, kjemi, innsatsvarer, jordbruksmaskiner, frø etc. Du kan laste ned og lese denne rapporten her.

I dag er det slik at 60 prosent av verdens energiinntak hviler på tre hovedtyper av karbohydrater: mais, hvete og ris. Store deler av dette går til oppforing av husdyr. Kritiske røster ønsker at vi skal bevege oss fra et kosthold med kjøtt til å spise enda mer plantebasert mat (og fisk, så lenge havene fortsatt ikke er døde). Andre igjen hevder at vi må spise mer proteiner i form av proteiner fra insektriket. Moralsk og etisk er det en god tanke, siden kjøttproduksjon er både areal og energiintensivt, det medfører store utslipp av CO₂, og krever også enorme mengder vann. Men, siden en spade fortsatt er en spade, så skader det ikke å bringe litt realisme til torgs her heller:

For det første vil det alltid være slik at de som kan betale nok, de spiser høyenergimat, som kjøtt. Det kommer de til å fortsette med å gjøre. Den globale kjøttproduksjonen har kvadruplet seg de siste 50 årene. Siden 1961 har kjøttproduksjonen i Asia økt med 15-gangeren. Årlig produseres 320 millioner tonn kjøtt. I 2013 spiste den gjennomsnittlige verdensborgeren 43 kilo kjøtt. Forbruket varierte med over 125 kilo for gjennomsnittsmennesket i USA og Australia, til bare 5 kilo for den gjennomsnittlige indier. I Norge spiste hver av oss i 2018 omtrent 52 kilo kjøtt. Til sammenligning ligger danskene rundt 90 kilo.

Vi vet også at når levestandarden øker, da øker appetitten for mer kjøtt. De som har råd til å spise kjøtt, vil gjøre det. Insektproteiner vil bli inntatt av de som ikke har råd til å spise kjøtt.

Norsk landbruk er kjennetegnet av store grasområder. Drøvtyggere kan hente ut energien fra graset og omdanne det til føde som vi kan spise, for gras klarer vi ikke å fordøye. Det er også slik at store deler av det norske landbruket ikke kan produsere annet enn gras. Om man erstattet samtlige grasjorder med dyrking av erter og andre belgfrukter ville de kun kunne vokse i et fåtall av alle områdene. Om vi tar vekk drøvtyggerne tar vi også bort dyrene på utmarksbeite som pleier kulturlandskapet og gjødsler naturlig. Det allerede svekkede biologiske mangfoldet som er avhengig av beiting vil opphøre, samtidig som enda mer av Norge gror igjen. Da kan ikke lenger nikkersadelen sykle i mark og skog og gå skirenn før konjakken inntas, for det vil ikke lenger finnes traséer, og utsikten fra hyttene vil forsvinne. I tillegg kan vi si farvel til alle meieriprodukter. Er det så lurt, mon tro?

Ja, vi dyrker også korn. Store deler av vår kornproduksjon er av en slik kvalitet at den utelukkende kan brukes til … husdyrfôr. Kornhøsten er alltid svært variabel (fra 10 til 80 prosent avling) og avhenger i stor grad av at klimaet er snilt.  I 2017 var det for mye nedbør som ødela avlingene. I 2018 førte omfattende tørke til ekstrem produksjonsnedgang. Med et predikert stadig mer ustabilt klima vil følgelig kornhøsten variere deretter. Og selv i et meget godt kornår er vi fortsatt avhengig av å importere korn. Og som all annen jordbruksproduksjon i Norge, så reduseres også arealet vi dyrker korn på. Vi blir altså aldri selvforsynte med korn.

Ja, vi dyrker også noe grønnsaker og noen få typer frukt, men det er på ingen måte nok til selv å dekke selv dagens behov. Den korte vekstsesongen og den begrensende mengden arealer det kan dyrkes grønnsaker på i Norge, vil gjøre at vi aldri vil være selvforsynte med grønnsaker heller.

Og de som ivrer for å stanse all matimport, har de i det hele tatt våget å tenke tanken helt ut? For den har nemlig mildt sagt alvorlige konsekvenser i den andre enden. I svært mange land har de ikke andre eksportvarer enn mat. Disse varene må transformeres til penger, for også disse landene trenger infrastruktur, utdannelsesvesen, helsetjenester, medisiner og teknologi. Skal de rett og slett bare dø ut, av pragmatiske årsaker fra diverse tåkefyrster her på berget?

Om vi slår sammen all norsk landbruksproduksjon, så oppnår vi en selvforsyningsgrad på 40 prosent. Følgelig er vi helt avhengig av importert mat, og dermed er vi igjen ytterst sårbare om det skulle oppstå hendelser i to av verdens kvelningspunkter.

Da er og blir det både tankeløst og direkte hoderystende dumt når noen tar til orde for at vi skal slutte med stor- og småfe, svin og kylling. Det ville satt oss i en beredskapssituasjon som ville være helt uforsvarlig. Forslagsstillerne bak EAT/Lancet, som ser ut til å ha opphøyet seg selv som en premissleverandør for klodens matvareproduksjon, utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko for norsk overlevelse med sine villfarne idéer om at globale parametre uten videre kan brukes direkte mot norsk matproduksjon og at kloden er i stand til å mette ni milliarder mennesker kun med plantekost.  EAT/Lancet må først bevise med 100 prosent nøyaktighet, på vitenskapelig vis med fagfellevurderte publikasjoner med høy integritet, at de har ettergått og sjekket ALLE parametre som er særegne for det norske jordbruket og det norske kostholdet før de får lov til å uttale seg om noe som helst. Før det skjer bør de rettslig beordres til å holde kjeft og utelukkes fra ethvert fora for meningsutveksling.

De mest militante noldusene blandt vegetarianerne taler varmt for at vi ikke bare utelukkende skal basere oss på (importerte) grønnsaker, men også at produksjonen skal foregå på økologisk vis. Økologisk planteproduksjon er et bortskjemt rikmannsfenomen som fører til at vi får et mye lavere produksjonsutbytte og dermed mye mindre mat enn ved konvensjonelt landbruk. Om en kålåker gir ett tonn økologisk mat kontra fem tonn konvensjonelt fremdrevet kål – det er faktisk en temmelig stor forskjell, og for samtlige fattige land er det om å gjøre å dyrke mest mulig for å mette flest mulig. De har rett og slett ikke noe valg.

Og – det har ikke vi heller. Om vi skal ha nok mat til alle som lever i 2050, må den globale matproduksjonen økes med mellom 60 og 100 prosent. Så kan man spørre seg om hvor mye av dagens eksisterende jordbruksområder som finnes når verdens befolkning har økt med 35 prosent, og hvor utarmet de områdene er. Vi kan ikke tillate oss å ødelegge enda mer regnskog for å dyrke mat. Klodens urbaniseringsgrad vil være nær 70 prosent i 2050. Noen ser for seg at byene blir tatt i bruk for matdyrking. Det er en søt tanke, men hvordan dette skal gjøres i praksis i f.eks, Norge med et slikt klima vi er belemret med – det gjenstår å se, og hvilke kvanta av matvarer vil det faktisk gi? Da har vi ikke engang snakket om de bygningstekniske problemene det ville medføre.

Beregninger har vist at vi kan få større matproduksjon om alle land utnytter egne jordbruksarealer maksimalt, selv om det ikke vil lede til noen dobling av produksjonen. Men, det vil hjelpe. Da må man produsere den maten som kan produseres, og for Norges del vil det si litt korn, litt grønnsaker, litt små- og storfe, fisk og sjømat (hvor brorparten blir sendt ut av landet) og kylling og svin. Vi har ikke moralsk råd til å gi avkall på noen av disse, for om vi gjør det, drar vi i prinsippet maten ut av munnen på verdens sultne. Så perverst brutalt er det. En spade er og blir en spade.

Løsningen?

Gitt det faktum at en spade er en spade, er det umulig å begrense den globale temperaturstigningen til 1,5 grader. For å oppnå en samlet mobilitet i et forsøk på å redde kloden må byrdene fordeles rettferdig, både i et mikro- og makroperspektiv. Det betyr at alt stående må forandres totalt. Målet må være å begrense temperaturøkningen før vi passerer «The Tipping Point«. Ingen vet ennå hvor punktet av selvforsterkende, global utryddelse ligger. Det kan være nært, det kan være et stykke unna, og det kan allerede har skjedd. Det som er åpenbart, er at verden trenger tre revolusjoner:

1. Vi trenger en befolkningsrevolusjon. I verdens rike land forgubbes vi. Det er bra. Men det vi trenger er nullbarnspolitikk i verdens fattigste land. Det er den eneste siviliserte måten å redusere den voldsomme overbefolkningen. Store barnekull og fattigdom henger sammen. Slik var det også i Norge, helt frem til vi nærmet oss 1930. Det skal vi ikke glemme. Nullbarnspolitikken må følges opp med en ekstrem økning av levestandard og utdannelsesnivå. Rike land må investere i og skape bunnsolide samfunnsstrukturer som gir lovende fremtidsutsikter i fattige land, uten å vente annet tilbake enn et «takk». Dette ville selvsagt hele kloden nå og senere tjene godt på. Vi har ikke råd til å la være.

2. Vi trenger en energirevolusjon. Batteriteknologien må gjennom et paradigmeskifte. I tillegg må vi klare å skape billig fusjonsenergi. I mellomtiden har vi ikke annet valg enn å oppføre en rekke nye, sikre kjernekraftverk. Verden kommer uansett til å ha et voldsomt behov for energi. Ett sted må den komme fra, og siden storparten av verden er fattig, må energien være billig.

3. Vi trenger en matrevolusjon. Vi må dyrke mer mat på stadig færre områder, uten å ødelegge de biologiske forutsetningene. Det er antagelig fullstendig umulig om vi ikke klarer å etablere storskala laboratorieskapt, industriell matproduksjon. Før dette må alle land gjøre alt som er mulig for å dyrke mest mulig av det de har forutsetninger for å dyrke i størst mulig skala.

Så gjenstår det å se. Er arten Homo Sapiens Sapiens intelligent nok til å se seg selv som art?

Bak speilet …

Det finnes mennesker som er så full av arvesynd og cannabisolje at de faktisk tror det hjelper om Norge tar en full Pol-Pot og kjører oss tilbake til år 0 (Norge År-0). Det er mennesker som ser på sine egne fantasier som så ufeilbarlige og opphøyde at de er i en posisjon til å dele ut moralsk skam i hytt og pine til sine medmennesker. Bare vi gir avkall på alt, så vil hele verden følge etter. Slik tenker de med megalomani, et sykdomsbilde som ofte følger i det tredje og mortale stadiet av syfilis; paralysis generalis.

Det er direkte kvalmende å se voksne mennesker skyve barn og unge foran seg for å vinne frem med egne, moralsk opphøyde fantasier om hvorledes deres utopi skal iverksettes. Og kidsa går fem på; naturligvis gjør de det. De blir naturligvis påvirket av totalt ensidig propagandavirksomhet – og det av en slik art at selv Göbbels ville misunt oss. Videre har det alltid vært slik at de unge elsker det pragmatiske og omveltende – det ligger i selve prosessen det er å transformeres fra et barn til voksen. Når hormoner bobler og kviser spretter må man ta direkte avstand fra den teite voksenverdenen som ugjenkallelig venter – og krever.  For, når flommen tørker bak ørene, når livet ikke lenger er noen lek, men derimot en arena med daglig kamp for å overleve, en kamp som fortsetter helt til man ligger kald og stiv, først da skjønner man at verden er så uendelig mye mer kompleks enn forholdet mellom A og B. Livet generelt er intet annet enn kaosteori, og den som formulerte det smartest er antagelig landsmoder Gro (Harlem Brundtland): «Alt henger sammen med alt«.

Ja, det gjør faktisk det. Det er på tide å reise de VIRKELIG store spørsmålene, for om blomkålhjernenes propagandaminesterium får lov til å eskalere til praktisk politikk, har det en del kostnader som forbigås i samfunnsdebatten For det første:

Er de unge, opprørske villige til å ta denne kostnaden? Har de i det hele reflektert over hva dette vil si – i virkeligheten? Oljefondet har verdier for over ti tusen milliarder kroner syltet ned i ymse globale investeringer. 10 000 000 000 000 kroner. Dette er penger som utelukkende skriver seg fra rene inntekter fra oljeindustrien. Visst er det et høyt tall, men selv ikke det holder for å dekke opp for fremtidige pensjonsforpliktelser. Så, hva skal vi gjøre når disse pengene tar slutt (og det vil de gjøre, fort!), når verden fortsatt etterspør betydelig med olje og gass, men når vi har avsluttet alt som har med oljeindustri å gjøre, og fremmede makter forlengst har stukket snabelen ned i brønnene på kontinentalsokkelen?

Og det samtidig som:

Sistnevnte, høy levealder, vil ordnes av seg selv, da vi i et fremtidig og lutfattig Norge naturligvis ikke lenger vil ha råd til medisinsk behandling. Det vil kun være for de få, sterkt formuende. På samme måten som øvrig helsevesen, skole og denslags vil være forbeholdt de som kan betale. Sosiale tjenester som barnetrygd, overgangsstødnad, foreldrepermisjon, sykepenger, arbeidsledighetsstøtte, boligstøtte, hjemmehjelp, avlasting, pensjoner, sykehjem, pleiehjem og sosialhjelp vil ikke lenger eksistere. Begrepet «ferie» vil være å finne på neverflakene hvor historien er risset inn. I Norge vil det kun være de aller, aller rikeste som vil ha et forhold til begrepet ferie. Utallige tusener vil fryse ihjel hver vinter, for strøm vil naturligvis være forbeholdt de rike. Transport? Glem det, med mindre du er steinrik.

De som klarer å holde på en jordlapp vil kunne ha en viss sjanse til å leve noe lengre enn andre når Norge versjon år-0 realiseres.

Pølsevev? Nei. Denne utviklingen har forlengst begynt. Den norske krona er rekordsvak – vår egen valuta mister verdi. Hvorfor? Fordi vår nasjonale rikdom kommer fra oljen. Når vi signaliserer at vi ikke lenger skal leve av oljen, da mister omverdenen interesse for kroner som valuta. Med mindre utenlandske investeringer i kronen, altså mindre etterspørsel, så minsker verdien av krona. Vi har antagelig bare sett begynnelsen på dette raset. Det igjen fører til at alt blir (enda) mye dyrere for den jevne nordmann, for alt vi importerer må kjøpes med ei krone som stadig blir mindre verdt, og følgelig må vi betale mer. Som vanlig er det da de fattige som skal dø først.  Som vanlig finnes det ingen nåde, men det er lov å håpe at vi kanskje i fremtidne kan få cyanidpiller på blå resept.

Det finnes ingen bunn for hvor verdiløs krona kan bli, men det er verdt å merke seg at Norge er og blir et mikroskopisk land med minimal interesse for omverdenen. Vi er ekstremt sårbare for omverdenens vurderinger av styrken i krona vår. Og vær endelig sikker på at den dagen hvor vi skrur av oljekranene, den dagen betaler du minst et tresifret antall kroner for ett brød, og lønnen din, om du da fortsatt har en jobb, vil garantert være ekstremt mye lavere enn i dag.

I den vidunderlige, nye verden hvor Norge igjen, og denne gangen permanent, trer inn i den bunnløse fattigdommen vil kampen for å overleve bli det førende med enhver moralsk handling. Når foreldre ikke lenger har råd til å vaksinere barn (vaksiner er dyrt, og det er noe som hørte velferdsstaten til) vil vi få gjensyn med dødeligheten fra før 1930. Sykdommer som i dag kun er et gjesp eller kun av historisk interesse vil igjen drepe hundretusener. Mer alvorlige sykdommer som det i dag finnes behandlingsmuligheter for vil naturligvis bli dødelige, for medisinsk behandling er dyrt. Allere i dag har vi et organ som beslutter hvem vi har råd til å redde og hvem som må dø. Det organet kalles Beslutningsforum, og det er de som definerer hvem som skal få overleve hva her i landet. Selv om vi i dag fortsatt har god råd, så øker mengden av de vi ikke har råd til å behandle. Det skjer parallelt med en ekstrem utvikling i medisinske behandlingsmetoder. Om du er steinrik kan du ta det med ro og nyte utviklingen – om du en gang skulle bli alvorlig syk. For da kan du jo kjøpe deg frisk. Det kan ikke de som ikke har råd til det selv, og dem vil det bli svært mange av i Norge versjon år-0. Uhyggelig mange.

Som tidligere nevnt er ikke og vil aldri Norge bli selvforsynt med mat. Det er rett og slett ikke mulig. Fremtiden i Norge År-0  vil også være preget av vedvarende og eskalerende matmangel, for all import og eksport av mat vil stanse opp til og fra Norge når vi har en verdiløse krone. Med matmangel får vi underernæring, og med det får vi sykdommer og epedimier. Naturalhusholdningene vil være vinnerne, helt til de blir plyndret av de sultende hordene. Europas nye U-land vil (igjen) bli Norge. De som er så uheldige å fremdeles henge med da, vil lese med misunnelse om dagliglivet til husmenn og inderster på 1600-tallet, for den gangen var vi vesentlig færre. I Norge År-0 er det den rene, skjære sosialdarwinismen som ligger til grunn for enhver handling. Når krisen kommer er det en selv og ens nærmeste som betyr noe. Uansett. Det vil bare være de sterkeste som overlever. Alle andre vil dø.

Utopistene vil riste på hodet av dette, for de har en imaginær joker i ermet. De sier som så:

Men … men, vi skal jo få nye næringsveier som vil erstatte og til og med overstige inntektene vi fikk fra oljen? Grønn innovasjon! Bare havvindsatsing vil føre til mange nye arbeidsplasser (riktignok med store, statlige subsidier) …

Det skorter ikke på festtaler og tåkeprat om hvor fantastisk intelligente vi er, og hvordan vi med letthet kan erstatte inntektene fra oljeindustrien. Vi endrer bare fokus, og vips  – i stedet for svart gull, får vi grønt gull. Vi redder verden og selger redningen til alle andre land som naturligvis bare venter på å bli reddet av det moralsk opphøyde og selvoppofrende Norge.

Det er på høy tid å helle litt realistisk malurt i begeret her også. Det finnes ikke EN eneste edruelig økonomisk ekspert – eller ærlig politiker – som vil tørre å hevde at dette er mulig. Hva skulle i så fall det være? Hvilken genial, ny industri er det som skal redde oss fra tiggerstaven? Er det noen som med hånden på hjertet har en grønn forretningsidé som gir oss ti tusen milliarder kroner – på 14 år? I så fall må denne ideen lanseres umiddelbart. Hvis ikke, må en samtidig godta at Norge går tilbake til tidlig middelalder. Kanskje vi kan ha et ørlite håp for fremtiden om (- noen andre enn oss – ) klarer å knekke fysikkgåtene som må løses for å få til fusjonskraftverk som produserer mer energi enn det tar å starte fusjonsprosessen. Norge har jo betydelige mengder Thorium som vil kunne benyttes i fusjonsreaktorer. Da snakker vi om ren energi med minimal risiko. Men vi vet fremdeles ikke om dette er mulig, og vi har heller ikke satset penger på forskning rundt dette. Følgelig er det bare å forberede tiggerstaven og gjøre seg klar for ferden tilbake til middelalderen. Vil dagens unge det? Egentlig?

Oseaner av ytterligere dystopi

Om du trenger mer påfyll til dystopitanken kan du jo ofre en tanke til sør-Amerikas Trump, Brasils president Jair Bolsonaro, som med iver og fyrstikker sørger for at Amazonas raseres i et stadig voksende tempo. Verdens regnskoger får gjennomgå skikkelig. Ikke bare i Brasil, men i særdeleshet i Indonesia. De årlige brenningene av regnskog i Indonesia, blant annet for å gi plass til palmeoljeproduksjon, er så omfattende at svært mange av nabolandene i løpet av årets sommermåneder har ekstremt forhøyet luftforurensing. Slik har det vært i en årrekke. Brenning av regnskog er en katastrofe for klimaet, for artsmangfoldet og for urbefolkningen. Ødelagt regnskog kan aldri tilbakeføres. Den er tapt for alltid.

I tillegg brenner det stadig oftere i Sibir, og alle vet hvor enorme mengder klimagasser som ligger lagret i den smeltende tundraen i nord. Likevel: det er jo ikke regnskog i Sibir, så dette har passert under radaren i Norge. Alt dette er selvsagt en katastrofe, men samtidig ligger det ulver begravet også her. Som tidligere nevnt stod de norske skogene i fare for å forsvinne for knappe hundre år siden. Over hele den vestlige verden har vi gjennom historien drevet ekstrem rovdrift på alle ressurser, inklusive skogressurser. Så den brasilianske Trump har et poeng når han irettesetter den vestlige fordømmelsen av regnskoghogsten i Brasil. Vi har jo faktisk gjort det samme selv. Dobbeltmoralen er til å ta og føle på.

Verdenshavene oppvarmes og forsures som følge av stadig mer tilført karbon. Det fører blant annet til at de meget viktige korallrevene dør. Korallrev er økosystemer som er hundretusener av år gamle og er selvsagt svært viktige, men i stor fare. Det har store implikasjoner på marine økosystemer.

Rovdrift på naturressurser omfatter også forbruket av fosfor til kunstgjødsel. Kunstgjødsel er imperativt viktig for å få gode avlinger, men fosfor er et grunnstoff vi henter fra fosfatstein, og mengden er begrenset. Når lagrene tar slutt, da finnes ikke flere store forekomster på planeten vår. Da må vi gjenvinne fosfor fra spredte forekomster i naturen, noe som vil gjøre matvarer vesentlig dyrere, med påfølgende hungerkatastrofer for de fattigste.

Global oppvarming og nedsmelting av is er en kjent problemstilling. Issmeltingen på Grønland aksellererer. Enorme isfjell brekker av og kalver i antarktis. Om all is smelter vil havene teoretisk stige 55 meter. Frem til år 2100 er det stor mulighet for at havene kan stige opptil 2 meter. Det vil få enorme internasjonale følger, ettersom alle verdens viktigste storbyer og megabyer ligger kloss ved havnivået, og verden urbaniseres stadig raskere. En stigning av havnivået på 2 meter vil være katastrofe for et ukjent antall mennesker. Kostnadene vil være av en apokalyptisk dimensjon.

Spredning av kjente og nye patogener og insekter som angriper dyr, mennesker og planter er en annen effekt av varmere klima. Vi kan forvente oss nye og voldsomme pandemier som definitivt vil kunne utslette oss. Dette fordi klodens befolkning er så til de grader urbanisert og er pakket sammen så tett av selv maur ville blitt klaustrofobiske. Bedre blir det ikke av det faktum at klodens befolkning er 100 % avhengig av internasjonalt samkvem og interkontinental transport og forflytninger.

Som om ikke dette skulle være nok, har faren for regional storkrig i Midtøsten vokst betydelig. Dette er noe som kan utarte seg svært dramatisk. I Asia vil Kina utøve mer makt for å hevde sin regionale identitet som supermakt. Nord-Korea er en harmdirrende og livsfarlig singelaktør. I Sør-Amerika risikerer vi også regionale konflikter som kan vokse ut av proporsjoner. Videre har våpenkappløpet mellom Russland og USA fått flere nye omdreininger etter at den ustabile og livsfarlige despoten Trump overtok  – som en nyttig idiot for tsar Putin og haukene i Kreml. Historien har lært oss hvor lite som skal til før vanviddet bryter løs. En tredje verdenskrig ville uansett blitt den siste.

Videre er det jo et begredelig faktum at fokus og handlekraft, altså selve evnen og viljen til å foreta valg, avhenger av at man faktisk kan gjøre valg. Om noen svever i den ekstreme villfarelse og virkelig tror at alle rike land på kloden utelukkende vil etterleve Parisavtalen og gjøre alt for en grønn omstilling når verdens neste finanskrise kommer, så tar de skammelig feil. Og den neste, store finanskrisen krisen kan være veldig, veldig nær. Det kan bli en krise av så gigantiske proporsjoner at den kan være en utløsende faktor for hendelser vi helst ikke tør tenke på. For når krisen kommer er enhver sin egen lykkes smed, og det i vesentlig større grad enn i dag.

… og slik kunne denne artikkelen fortsatt i det uendelige.

Det som er sikkert, er at det bør være et meget godt marked for dystopier. Vær så god, her har du inspirasjon i bøtter og spann.