Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Enda bedre Riley

Midnattsrosen - Lucinda Riley.

Midnattsrosen – Lucinda Riley.

Lucinda Riley er en glitrende forteller av storslagne historier. Jeg har lest hennes siste bok, Midnattsrosen, og tenker som så at dette er en vesentlig bedre og adskillig sterkere fortelling enn den forrige boken hennes, Lavendelhagen.

Som i Lavendelhagen er dette i bunn og grunn en sterk kjærlighetsfortelling som strekker seg over generasjoner, og denne gangen: over kontinenter. Riley går aldri lei av å skrive om de hundsede kvinners utrettelig og uselviske kamp mot overmakten i mannsdominerte samfunn, en kamp kvinnene uansett alltid vinner til slutt, om ikke annet: moralsk.

Og akkurat som i Lavendelhagen foregår også fortellingen Midnattsrosen innenfor en ramme av borgerskapets frynsete bunnfall. Det psykologiske dramaet er velkjent ”Rileyisk”: Hovedpersonen(e) ønsker å finne deler av forklaringen på hvem de er og hvorfor de er som de er ved å lete i historien, og dette gjøres ved hjelp av gamle dokumenter som gir spor og ledetråder frem til i dag.

Samtidig med denne jakten skjer det forandringer i hovedpersonenes liv og egne mentale ankre. De forandres, etter hvert som de forstår mer og mer av hva som skjedde med de før dem. Det psykologiske dramaet foregår altså på flere plan. Og som alltid kan den jevne middelklasseleser pustet lettet ut over nok en bekreftelse på at rikdom og makt medfører adskillig flere kvaler og lidelse enn hva de selv kan drømme om.

Den underliggende tematikken og Rileys forskjellige budskap er altså de samme. Likevel vil jeg (på uhørt vis, siden jeg overhodet ikke er noen litteraturviter) driste meg til å hevde at Midnattsrosen representerer et skille i Rileys forfatterskap. Og det begrunner jeg på følgende måte:

Midnattsrosen er en uhyre sterk fortelling. Riley har lagt mye av den tidligere akk så utbredte klisjébruken på en såpass høy hylle at hun sjelden trenger å lete etter krakk for å rekke den. Karakterene hennes har fått adskillig mer liv, stereotypiene hennes er blitt multidimensjonale, selv om hun maler et temmelig slett og enkelt bilde av hovedpersonenes beiler (et uhyre selvsentrert dophue som kun besitter et fordelaktig utseende, men som selv er en fallert skuespiller som vil ha henne av den enkle grunn at 1. hun er vakker, og 2. hun har berømmelse og en forventet strålende fremtid som skuespillerinne og vil derfor sørge for inntekter – omtrent som en moderne blåkopi av den historiske hovedpersonens antagonist. Det kan hende dette er bevisst). Heldigvis er det lett å tilgi dette, fordi dette bare er den ene protagonisten til den ene hovedpersonen, skuespilleren Rebecca Bradley.

Som tidligere nevnt er dette en fortelling hvor flere parallelle historier løper i hverandre. Vi befinner oss i henholdsvis England og India, i både fortid og nåtiden, og det er i India det hele starter med den vakreste fortellingen jeg noensinne har lest om to små jenter fra vidt forskjellige klasser som utvikler et meget sterkt bånd. Fortidens hovedperson er Anahita, en jente fra fornemme, men likevel fattige kår i India. Tilfeldighetene gjør at hun blir venninne med den rabiate og bortskjemte prinsessen Indira, og sistnevnte blir så avhengige av sin nye venn at hun ikke klarer å leve uten henne. Anahita anmodes om å besøke Indira på lengre basis i palasset hennes, og godt er det, for mens hun er der omkommer familien hennes i monsumregnet. Det eneste Anahita har igjen etter dem er tre rubiner som hun graver ned i palasset.

Anahita blir værende ved Maharajens palass og må senere følge Indira når hun sendes til England for å gå på skole, slik det sømmer seg for overklassens barn. I England møter hun senere arvingen til godset Asbury, Donald Astbury, og hans manipulerende og kyniske mor.

Lucinda Riley

Lucinda Riley

Så må en lang historie gjøres kort, mest fordi jeg ikke vil ødelegge noe av en gode leseopplevelsen, men jeg kan raskt nevne at Anahita utdanner seg til å bli en meget dyktige sykepleier som i tillegg gjør stor suksess med å kombinere studiene og Ayurvedisk medisin, men dette er naturligvis noe som kommer til å bli brukt hardt mot henne langt ut i fortellingen, hvor en mildt sagt dramatisk og hjerteskjærende scene inntreffer. Som sagt: jeg sier ikke mer om det, for her ligger mange av nøklene i fortellingen.

I nåtiden følger vi Rebecca som blir innkvartert på Astbury gods for å spille en rolle i en film med handling fra 1920-tallet, og vi blir blant annet vitne til bruddet med beileren hennes som har tatt henne for gitt og nærmest har ansett henne som en eid vare. På godset finner hun gamle dagboknotater som kobler det historiske bakteppet mot hennes egen gryende oppvåkning for å finne seg selv. Godsets eier viser en stor interesse for henne, og i en av stuene finner hun et maleri av Astburys lady, Violet, og blir lamslått av likheten mellom henne og seg selv. Bedre blir det ikke når Rebecca hele tiden sliter med hodepine, kvalme og ubehag mens hun bor på godset, og i tillegg skimter hun av og til en lyshåret kvinneskikkelse som forsvinner i løse luften …

Nåtidens fortelling rommer også Ari Malik, Anahitas oldebarn, som kommer til Astburys etter å ha lest oldemorens notater. Han har et smertelig brudd bak seg, et brudd som kom som følge av at han hadde fokusert utelukkende på forretninger og suksess, og nå vil han forsøke å finne ut av familiens fortid. Oldemoren nektet nemlig å innse et visst dødsfall som etter alle solemerker fant sted for en evighet siden. Hun hevdet derimot at hun hadde følt dødsfallet kun ti år bakover i tid. Anahita dør 101 år gammel når Aris ekteskap går i oppløsning. Han kommer ikke til begravelsen, men får sin oldemors dokumenter, og blir oppsatt på å finne ut noen av hemmelighetene i livet hennes, samt for å finne ut om hun egentlig hadde rett når det gjaldt et visst dødsfall.

Midnattsrosen begynner rørende, fortsetter sterkt, og avsluttes slik at selv den mest garvede får fuktige øyne. Ja. Du lese den.Dette er en bok som kommer til å selge i opplag etter opplag.

Kalde fakta:

lest 1 670 ganger

del på

Ingen kommentarer ennå.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *