Ensomheten

Som forfatter må du være forberedt på mye ensomhet.

Du finner ingen mer ensom tilværelse enn den skapende forfatterens/skribentens eksistens.

Totalt – alene – i – ensomheten. Ingen å spørre om råd. Ingen å ty til. Alt, absolutt alt avhenger hva du klarer å få tak i og ned på papiret. Har du forpliktelser er du i en evig kamp mot deg selv og familien din, for du kan ikke få alt av begge deler, det går bare ikke. Skriving er et valg du tar. Et valg som går på bekostning av alt annet i livet ditt, og de nærmeste rundt deg. For du kan ikke skrive med poden på fanget. Du kan heller ikke skrive mens du sitter rundt kaffebordet og eter kaker. Du kan ikke skrive og elske, like lite som du kan skrive og krangle.

Stephen King forteller litt om dette i sin eminente bok «On Writing». Han, og flere andre anbefaler at du som skribent MÅ sørge for å få deg et lite arbeidsområde som bare er ditt, hvor du kan lukke deg ute fra alt og alle. Din egen skrivehule. Da kan du bruke alle krefter på å skrive og skape og samtidig holde den dårlige samvittigheten på noen armlengders avstand. Det er bedre enn å føle den direkte på kroppen. Knausern var kompromissløs i Stockholm.

Som skribent må du like og søke isolasjonen. Flukten vekk fra det bestående og det etablerte, for du kan ikke virke i det, med mindre du er økonomisk fristilt. De flest av oss er ikke det. Vi kan først skrive når vi er ferdig med den første jobben og når det er mulig å trekke seg litt tilbake fra familielivet.

Det er da vi trenger isolasjonen, hula, ensomheten.

Ingen å spørre om råd. Alene.

Bare … du.