Forakter mannlige forfattere såkalte «kulturkjerringer»? Ei kulturkjerring er belest, kultivert og åpenbart i alderen voksen +. Hun tier i forsamlinger når kulturgubber stiller spørsmål. Hun er, i alle fall i tråd med Helene Uris påstander, ikke lengre like populær på sexmarkedet og snakker ikke samme sexolekt som mannen. Kulturgubben på scenen forventer debatt og hissige ordskifter, mens kulturkjerringene i salen er kommet for å lytte og reflektere og heller ta diskusjonen i andre foraer eller på andre arenaer.
Testosteronet spruter altså ut fra scenen, og havner i en glemt pøl i sprekken i gulvet.
I en opphetet debatt i Aftenposten fremsettes postulatet om at mannlige forfattere, kulturgubber, helst ikke vil ha kulturkjerringer i lesestallen. Menn i alle aldre er ok, det er også unge (og dermed: sexy) kvinner.
Jeg tror ikke noe på dette. Og hvorfor ikke? Jo, det er fordi at den jevne bokleseren i Norge er en kvinne. Punktum. Menn leser ikke bøker. Vi har mange mannlige forfattere, men også de er nødt til å henvende seg til sitt lesende publikum, og de vet at det er … kvinner. Kvinner i alle aldre. De såkalte kulturkjerringene er kommet dit i livet at de ikke lengre trenger å vente på vårsalget eller pocketversjonen. De kan kjøpe boka til fullpris, og det ønsker selvfølgelig både forfatteren og forlaget.
Helene Uri konkluderer med at de mannlige forfatterne spiller «hard to get».
Det tror jeg også, for ingen (litteratur)produsent med vettet i behold tar avstand fra kundene sine.
Uris konrikk inneholder for øvrig følgende setning: «Det er en kjensgjerning at kvinner snakker mindre enn menn…» Akkurat DEN tror ikke jeg noe på. Forfatteren Heine T. Bakkeid har også skrevet et meget elaborert svar på Uris beskyldninger.