Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Dissekering av novellbidrag – 1

Denne artikkelen er ment som konstruktiv selvkritikk som kanskje flere kan lære av. Her  tar jeg for meg mitt bidrag til konkurransen om å kvalifisere til Aschehoughs forfatterskole. For å komme inn på denne måtte man skrive en avsluttende fortelling ut fra et bilde. Her er bidraget jeg skrev. Det holdt ikke.

 

Allerede i starten av bidraget mitt leser jeg følgende:

 

Det spraket livlig og gnistene eksploderte i peisen da Margrethe la inn en ny kubbe. Gran. Kvaeloemmene i treet virket slik, visste hun. Hun likte å sitte foran peisen og se på fyrverkeriet, lytte til smellene. Det var selskap i veden. Ved, som kom langveis fra. Det siste lokale treet var en osp som til slutt måtte felles siden den var råtten. Hvis ikke kunne den veltet og knust huset til Iver og Charlotte. Det nyeste og flotteste huset i hele grenda. En og en halv etasje, hele loftet var innredet og tenkt som barnerom. Lykkebo, kalte de huset etter restaureringen. Ja, så yre hadde de vært, at huset ble malt i en begeistret blåfarge som ingen andre hadde. En glad farge som skulle symbolisere ny start, en ny giv for hele lokalsamfunnet. Det var planen, men slik gikk det dessverre ikke. Det var snart tyve år siden.

 

Livet blir sjelden slik man tror, tenkte hun, og trakk pleddet godt over lårene og strakk ut beina på skammelen. Viftet med tærne mens hun nippet til koppen. Det var godt å ha det tørt og varmt, spesielt nå, siden det var meldt tåke til kvelden. Tåke var ingen spøk i Ytre Dønnvik. Snarere tvert om. De gamle hadde sagt at tåken kom med varsel om død. Nå var hun gammel selv, akkurat som alle andre rundt seg, og alle visste de det samme: det var noe i det. Eller, rettere sagt, det var noe i den, i tåken.

Fra starten av min novelle, 'Tåken i Dønnvik'

 

Merk hvordan første avsnitt avsluttes. Jeg forteller om en begivenhet det ikke ble noe av. Noe sterkt ønsket, men som likevel ikke ble. Det er et fint fortellerteknisk grep, men, og dette er alvorlig: Jeg forteller ikke mer om akkurat dette. Det slutter med punktumet! Forferdelig, det er katastrofalt dårlig. Jeg slenger ut et viktig åte, men ignorerer det! Dette er alene nok til å diskvalifisere teksten!   🙁

Ta dette til deg. Slikt gjør man ikke.

Flaut.

 

Her er noen andre svakheter:

  • Uansett hvor mye kvaelommer det skulle være i granveden, vil den aldri kunne bli noe fyrverkeri i peisen. Bildet fungerer ikke.
  • I løpet av de første to og en halv setningene bruker jeg «peisen» to ganger. Det sverter teksten.
  • Jeg sier også at hun «strakk ut beina». Nei, hun strakte ut beina.

 

 

lest 5 185 ganger

4 1 vote
Article Rating
del på
Abonner
Gi beskjed om
guest

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

1 Comment
eldste
nyeste mest stemt på
Inline Feedbacks
View all comments
Anonym

Det er skremmende hvor blind man kan bli overfor egen tekst.

1
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x
Comodo SSL