Jeg tar meg i å bli kraftig inspirert til å fortsette plottingen av et dystopisk manus jeg begynte på for lenge siden, men som har ligget i kuvøse grunnet andre prioriteringer. Årsaken til det er virkeligheten utenfor stuedøra, i vid forstand, åpenbart, og svært så synlig for de som vil se.
Ok, en ting er at klimaet muligens kan gå til h***ete. USA, Australia, Kina og Indias absolutte motstand mot å innse dette og treffe tiltak gjør at dette er en trussel det er umulig å gjøre noe med. Vi får bare vente og se. På den annen side har klimaet alltid variert, og vår livgivende stjerne lever tross alt sitt eget liv, det er fint lite vi kan gjøre for å få den til å agere annerledes. Det eneste sikre ut fra dette er at alt vi i gamlelandet foretar oss vil bli vesentlig dyrere, siden vår nasjonale gravstein skal være meislet i korrosjonsbestandig Titan. Tittelen på støtten vil være: «De prøvde da, i alle fall».
Nok om det. Vi har andre og ikke minst like alvorlige trusler som står og banker på døra. Verdens ressurskriger vil aldri stoppe opp. Det eneste som endrer seg med tidene er hva det begjærte krigsutbyttet er. Kriger skaper død, kaos og flyktninger. Kriger utkjempes for begjær etter ressurser og som aggresjon bundet i overtro (religion) og etnisk hat. De to siste har gjerne en eller annen form for historisk kontekst.
Gjennom historien kan vi lære mye, selv om alle historier er nedtegnet av seierherrene. Derfor skal man aldri ta historie for fast fisk. Men noen historiske fakta er så ubestridte at de ikke kan diskuteres.
Det sies at alle store imperier har falt og vil falle. Hovedsakelig på grunn av imperiets grunnleggende drivkraft: nødvendigheten av å ekspandere for å finansiere en stadig mer kravstor stat/hersker. I markedsøkonomiske termer omtales dette i dag med den simple ordsammensetningen: «Økonomisk vekst». Til slutt blir det umulig å holde imperiet sammen, det rakner, og vi får et paradigmalt skifte. Altså: en total omveltning. Når man graver unna haugen man står på vil man til slutt falle. Det sørger naturloven tyngdekraft for.
Mennesket har tydeligvis en iboende egenskap i å ødelegge seg selv. Hvis en ser på den nære historiens største tragedier (og utelukker tidligere imperier som f.eks under Djengis Khan, mannen som drepte 40 millioner mennesker!) så kan man for enkelthets skyld nevne følgende:
Under andre verdenskrig mistet Russland alene over 20 millioner liv etter nazistenes felttog, et antall som Stalin selv klarte å matche under sitt paranoide redselsregime. Hvis en legger sammen disse to astronomiske tapstallene får vi antall døde som kan tilskrives Mao i Kina. 40 millioner. Legg på 30 millioner flere drap, og en har de totale tapstallene for hele annen verdenskrig, hvor Hitler har en foreløpig (!) rekord. Da blir Pol Pots terrorregime i Kambodsja med rundt to millioner drepte småtterier, selv om det tilsa minst en firedel av befolkningen.
Alt dette – på grunn av grådige krigsherrer som ville skape og forsterke egne imperier. Europa har vært en historisk slagmark siden tidenes morgen. Europeere har spredt død og fordervelse til alle kanter av kloden. Grådige imperialister har tvunget sin vilje gjennom og badet i elver av blod.
Heldigvis har vi blitt noe mer kultiverte de siste tiårene, hvis vi definerer Europa uten å ta med enkelte områder av Balkan. Vi dreper ikke lengre direkte, kun indirekte, og når vi dreper så dreper vi etter ordre fra FN. Og det skyldes mest sannsynlig det faktum at vi har hatt relativt trygge økonomiske rammer og velfungerende stater. EU har virket akkurat etter den hensikten som Kull- og stålunionen var ment for: samarbeid og gjensidig avhengighet gjennom handel – fremfor krig. Det har virket greit, i alle fall på overflaten, helt til … nå.
Noe er nemlig i ferd med å skje. Hellas har kommet langt. Spania er neste. Portugal er også ille ute å kjøre. Og man frykter at noe kan skje i Italia. Systemet rakner. Det er på sikt fare for selve statsfundamentene i disse landene. For det går nemlig alltid en viss grense for hva befolkningen akter å finne seg i. Når alt forsvinner trenger man syndebukker. Det er livsfarlig, det er slik borgerkriger starter. I første omgang.
Enda mer skummelt er det at disse landene alle har en viss tung historisk bør med et skremmende fellestrekk:
Alle landene har en mørk fascistisk arv. Hellas ble kuppet og styrt av en militærjunta fra 1967 til 1974. I Spania regjerte fascisten Franco («Spanias fører av Guds nåde») fra 1936 til 1975. I Portugal styrte diktatoren Salazar («Estado Novo» – Den nye stat) fra 1932 til 1968. I Italia herjet fascisten Mussolini.
Dette er i historisk kontekst ikke lenge siden. En økonomisk krise som kan true hele statsdannelser kan som tidligere føre til alvorlige reaksjoner. Ungarn blør økonomisk, fascistene marsjerer allerede i Budapest. Flere land i Europa favner om stadig mer ekstremistiske holdninger, blant annet i Sveits og i Danmark. Fascistiske og nazistiske grupperinger vokser seg sterkere og Østerrike og Tyskland, og i Frankrike samler Le Pen og Nasjonal Front hesten 18 prosent av velgerne. Høyreekstreme og høyrepopulistiske partier vokser sterkt i hele Europa.Ikke bare blant menn, som tidligere, men også blant kvinner.
Samtidig øker den realøkonomiske pessimismen. Banker rakner og betalingsevnen opphører. Jakten på syndebukker er i full gang, minoritetsgruppene ligger svært dårlig an, som tidligere. Som for eksempel i Hellas.
Vi vet hva det har ført til gjennom historien.
Og nettopp derfor er det lett å plotte en slik dystopisk fortelling.