Råknullet, flat fortelling

Kjekk, men drittsekk …

Jaha, ja. Ung, sårbar kvinne med umettelig begjær møter mannedyret med maktposisjon. Resten er knulling.

Jeg tenkte som så at det kanskje ville være fruktbart å lese en bok om begjær, maktspill og psykologisk krigføring. Det var hypotesen jeg brukte som utgangspunkt da jeg gav meg i kast med pocketboken «Kjekk, men drittsekk». Uten å være sexistisk er det vel i aller høyeste grad riktig å kalle dette en kvinnebok. Med rosa fonter og fordreid trut på cover …

Altså: Vi møter den unge (og vakre og sexy og sultne etc.) mastergradsstudinen Chloe som skal arbeide i praksis for et større konsern, og hennes nærmeste leder er den litt eldre (og vakre og sexy og storkukbærende etc.) sjefen Bennett Ryan.

Hvis jeg skulle være slem (og det føler jeg for) vil jeg si at resten av boken er et eneste stort knull. Naturligvis er Chloe dyktig og oppofrende og bevisst sin sårbare posisjon og vil gjøre alt som skal til for å lykkes. Sjefen, Ryan, er stor, mørk, dressbefengt og velutstyrt, og naturligvis en skjørtejeger av admiral grad med spesielle epåletter for hard knulling og innsamling av sexy undertøy. Her suges og pules og klypes og bites, og jeg forstår at forfatteren, Christina Lauren (som er et psevdonym), har en fetisj for høye, mørke menn med stor snurrebass, dress og konstant knullehår. Ryan, som du antagelig har forstått, er altså kjekk, men drittsekk. Siden kjekk oppveier drittsekk, er det slik at alle kvinner naturligvis begjærer ham, for i tillegg til å være kjekk, og være i besittelse av en konstant bankende og stor ereksjon, har han representasjonskonto.

Stereotypisk? Femti gråtoner? Forutsigbart? Irriterende? Ja, ja, ja og ja. OK, enkelte av sexscenene er levende fortalt. Jeg kan se for meg den arme, unge assistenten der hun får kjørt seg, og ikke minst de gangene hvor maktkampen ender opp med, gud forby, avbrutte orgasmer!

Et pluss i denne boken er at vi følger perspektivet til både fåren og alfahannen. Et annet pluss er at den er ekstremt lettlest, og det ville forundre meg meget sterkt om ikke de aller fleste kvinner liker denne boken.

Om det finnes noe budskap her? Tja. Bennet finner etter hvert ut at Chloe er mer enn en knulledukke og blir på en måte (muligens) forelsket i henne. Men ikke for å holde hånd. Kanskje mest for å holde henne unna andre hanner, for han er alfahannen og sjefsknulleren over alle sjefsknullere. Mannen er primitiv og huleboer når det kommer til syn på og omgang med kvinner. Kvinnen er målbevisst, intelligent og tenkende, men, og i rettferdighetens navn: også hun er et vandrende kjønnssaftdryppende begjær i stiletthæler i denne fortellingen. «Han er en drittsekk, men hun MÅ ha ham».

Naturligvis viser det seg at det er Chloe som er «den sterke» og til slutt … ja, det røper jeg ikke. Men du blir neppe overrasket når du har tygget deg gjennom sidene.

Denne boken er såkalt «Bitch-lit», ikke Chic-lit. Noen vil kanskje finne glede i erot … nei, råknullingen i denne boken. Men noe dypt budskap, multidimensjonale karakterer … nei, det finner du ikke noe av.

For alle som virkelig liker denne: bok nummer to i serien heter noe så originalt som «Kjekk, men tvilsom», og er å finne i løpet av meget kort tid. Dette er altså pocketbøker.

Min konklusjon er i form av et onomatopoetikon: «Grrr!«

Kalde fakta:

lest 9 049 ganger