Sapiens – bli kjent med deg selv

Det er ikke så alt for ofte jeg leser sakprosa; til det er tiden for verdifull, og jeg har gått alt for mange år på Blindern. Likevel har jeg gått rundt og vært svært nysgjerrig på Yuval Noah Hararis forfatterskap, og da Sapiens omsider kom på billigsalg (jeg er blant dem som sjelden har råd til å kjøpe fullpris bøker og som enda sjeldnere gjør det med ukjente forfattere) måtte jeg sikre meg et eksemplar.

Så satte jeg meg ned for å lese og for å finne ut om også dette var en typisk hype. Jeg har lest en god del av dem gjennom årene, og er derfor notorisk skeptisk til adjektivneddyngende bøker, spesielt oversatte titler, og i all særdeleshet oversatt krim. Vel, nok om det. Det viste seg raskt at her kom jeg til å bli svært positivt overrasket. Hvilket funn av en bok! Denne israelske forfatteren har virkelig klart å uteske og dissekere arten Homo sapiens sapiens ned til de minstre trevler og DNA-basepar, og det med en solid innsikt, ekstremt gode poenger, og en aldeles herlig sarkastisk humor. Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg noensinne har kjøpt.

Sapiens er som sagt et forsøk på å fortelle vår samlede historie, som art. Harari tar oss med på en fascinerende reise gjennom tilfeldigheter og paradokser og forklarer hvordan vi, som en av seks samtidige menneskearter (vi drepte og utslettet alle slektningene våre) for 100 000 år siden klarte å erobre absolutt hele planeten og plassert oss selv på toppen i enhver næringskjede. Han forklarer også lekende og lett hvorfor i all verdens rike det ble slik at det kun var noen få land i den mikroskopiske og tynt befolkede verdensdelen Europa som kom til å legge resten av verden under seg. For det er nemlig ingen naturlov at det endte slik, som blant andre Hitler jo ville ha det til.

Harari legger ikke noe i mellom når han skriver. Det finnes ingen tvil om at vi, i kraft av våre handlinger, gjennom hele vår historie har vært og er en økologisk seriemorder av særklasse. I dag er vi rundt omkring syv milliarder mennesker, mens det bare finnes 250 000 sjimpanser, 1,5 milliarder storfe, 400 millioner tamhunder, 200 000 ulver og 80 000 giraffer.

Et annet viktig aspekt i boken er Hararis påstand om at jordbruksrevolusjonen, som muliggjorde et økonomisk system og ekstrem befolkningsvekst (derav også kriger), antagelig gjorde oss mindre lykkelige. Kanskje det var slik at jeger- og sankersamfunnet bestod av medlemmer som var mer lykkelige, siden de aldri var bundet til å passe på en bestemt åker med monokultur. De hadde definitivt et mer variert kosthold, de var i bedre fysisk form, det ble ingen hungersnød under tørker siden de ikke levde utelukkende av en bestemt avling …

Boken tar også for seg hvordan menneskeheten kognitivt forandret seg. Da vi lærte å temme ilden, fikk vi makt. Sladder rundt bålet hjalp oss med samarbeid. Myter og religioner opprettholdt lov, orden og maktstrukturer, mens enigheten om pengesystemer skapte en form for tillit. Vitenskapen, derimot, gjorde oss livsfarlige.

Harari antar at vi som art maksimalt har igjen omtrent 1000 år på denne kloden*. Vi er den eneste arten som er i stand til å utslette alt liv på planeten, vi konsumerer stadig mer og tømmer lagrene med ressurser, og verst av alt: vi er i ferd med å endre oss selv som art. Moderne genteknologi og robotikk kan føre oss mot en fremtid hvor det rett og slett ikke er plass til oss med alle våre mangler. Men, hva med sjelen, hva med den frie viljen? Harari hopper ikke bukk over biologien, og fortsetter:

Menneskets forestillingsevne og (manglende?) kognitive egenskaper er noe som vies stor vekt i denne boken. Forfatteren argumenterer for at vi som art lever i en relativt fredelig sameksistens med mennesker vi overhodet ikke kjenner fordi vi deler en forestillingsverden.

Et eksempel på en slik forestilling er idéen om kapitalismen: Vi stoler helt på noen stykker av papir som defineres som penger, disse jobber vi hardt for å få tak i, siden vi tror og forventer at de kan byttes med noe annet. Men det finnes ikke noe som faktisk garanterer for at dette byttet kan skje. Pengene og deres verdi er imaginære, de eksisterer bare fordi det er mange nok som tror på systemet. Harari ser likedan på imperier og nasjonalstater: de eksisterer utelukkende fordi en viss mengde mennesker tror på forestillingen om imperiet eller nasjonalstaten. En tro som naturligvis også er påvirket av sanksjonsmuligheter fra de som hersker.

Verdens religioner slipper heller ikke unna. Jeg fant spesielt stor glede i Hararis logiske deduksjoner når han omgås det ondes problem:

Enkelte mener at Harari er for tendensiøs og bombastisk. Noen vil si at han er for generaliserende og reduksjonistisk. Men det denne doktoren i historie fremlegger i denne boken er intet mindre enn en usensurert og usminket historie om arten Homo sapiens sapiens. Om du ikke har lest den allerede: gjør det nå! De fleste vil bli forbløffet når de blir kjent med seg selv og anene sine …!

* Jeg vil tro at det er i overkant superoptimistisk å anta at vi som art skulle ha hele 1000 år igjen på denne kloden.

Kalde fakta: