Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Pergamentet – om å gjenoppstå med stil

pergamentet_cdLeserglede, eleganse, frydefull fantasi og gjensyn med gamle helter. Pergamentet dreier seg om å gjenoppstå med stil!

 

Bakgrunnshistorie: Da Rødsonen ble sluppet (2006), den tiende boken i krimserien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen, insisterte forfatteren, Gert Nygårdhaug, at dette var den siste krimboken han skulle skrive. Det er verdt å merke at han allerede i starten av denne serien bestemte seg for å skrive ti bøker, og det var det. Rødsonen er også en bok som setter et (indirekte og nesten) absolutt punktum for videre eventyr med disse heltene, da boken avslutter med starten i den første boken i serien (Honningkrukken, 1985).

 

Men, nei da! Gert har med magiske håndgrep faktisk hentet frem igjen våre to gamle helter, men denne gangen er Fredric Drum mer en figur i bakgrunnen. I Pergamentet, Gert Nygårdshaug siste bok,  møter vi nok en gang KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen som uforvarende blir kastet ut i en mystisk mordgåte, og blir deretter instruert til å bistå Oslo-politiet i oppklaringen av et stadig mer intrikat og delikat mysterium.

 

For alle oss som fulgte Skarphedin og Fredric gjennom hele serien er det nesten et rørende gjensyn med den gamle etterforskeren. Den slu, gamle ringreven, oppfarende og drømmende; han besitter absolutt alle av sine gamle karaktertrekk og genuine særheter, han oppbevarer sin Stilton under armhulene for at den skal modnes riktig, og selv  ansiktsmimikken er den samme. For oss som kjenner ham er det rasende underholdende med alle de små cluene til de tidligere bøkene og mysteriene forfatteren har stukket inn i fortellingen. Vi kan ikke gjøre annet enn det som Skarphedin selv gjør, vi gliser skjelmsk og nikker.

 

Del av en side fra det merkelige middelaldermansuskriptet.

Del av en side fra det merkelige middelaldermansuskriptet.

Pergamentet er en krim som handler om et mystisk manuskript fra middelalderen, det såkalte Voynich-manuskriptet. I Norge blir en kryptolog funnet skutt, og senere blir ytterligere to drap i London satt i sammenheng med dette. For øvrig er en av de drepte i London en verdenskjent konspirasjonsforfatter, David Broomfield (Gjett hvem det siktes til) – som kanskje satt med nøkkelen til å dekode det berømte manuskriptet. **

 

 

Alt ser ut til at det er kryptologens nyslåtte enke som har drept alle sammen, men Skarphedins deduktive evner og underlige forhold til begrep som tid og rom gjør at han ser noe større.

Vi møter et manuskript som det er verdt å drepe for, vi møter utroskap og sammensvergelser, farlige agenter fra Vatikanet og gamle keltiske myter. Her går blodig alvor og lun og snedig humor hånd i hånd.

Pergamentet er en utypisk krim som elegant skiller seg fra all sedvanlig regelbundet mainstream nordisk kriminallitteratur. Dette er en ekstremt underholdende bok med det samme mesterlige litterære håndverket Nygårdshaug har vist gjennom hele sitt lange og rike forfatterskap.

Gled deg!

 

 

**

Broomfields eksisterende alter ego skrev nemlig en bestselgende roman som ble lansert i 2013 med nøyaktig den samme løsningen på et kjent problem som Nygårdshaug gjorde i Chimera, en bok som kom ut i 2011. Det er lite trolig at ”Broomfield” leste Chimera før han skrev sin bok, det sier forfatteren selv også. Men denne gangen har han forsikret seg og kommet ”Broomfield” i forkjøpet ved å myrde ham før han fikk gått løs på det samme middelaldermanuskriptet!

 

Kalde fakta:

 

 

lest 2 470 ganger

del på
7 Responses
  • Roar Sørensen
    13. oktober 2013

    Men er boka viktig? Er den betydningsfull?

    Når man skal anmelde bøker, er det to ting som alltid må telle mest, uansett sjanger, de to søylene all litteratur hviler på: Språk og betydning.

    Blant årets krimbøker har jeg knapt lest en eneste anmeldelse der kritikeren har framhevet boka som viktig, alvorlig eller betydningsfull. Ja, nesten ingen har fått ros og skryt for et godt og nyskapende språk heller.

    Da kan man heller ikke strø om seg med terningkast 6 og 5. Det er rett og slett en hån mot litteraturens idé.

    • Skrivehula
      13. oktober 2013

      Smaken er som baken, Roar.

      • Roar Sørensen
        13. oktober 2013

        Iblant er du en sylskarp litterær observatør og argumenterer veldig godt for hva som er bra eller ikke.

        Andre ganger kan du være mer som en trøtt sjuendeklassing som blir bedt om å vurdere Sult mot Frognerfitter. For ham er naturligvis Frognerfitter atskillig bedre, og ber læreren ham utdype dette, vil han selvsagt svare: Vel, smaken er som baken, lærer.

        Tror du Svenska Akademien sitter og tenker «Smaken er som baken» når de vurderer kandidater for nobelprisen i litteratur?

        Det skremmer meg litt når anmeldere har sånne tanker. Hva er da vitsen med å skrive bøker, hvis det bare er «smaken» som teller?

        Egentlig er det altfor mye «smak» blant norske anmeldere. Men sannheten er at smaken, eller hva man selv liker eller foretrekker, ikke bør ha det aller minste med vurderingen av et litterært verk å gjøre.

        • Skrivehula
          13. oktober 2013

          Nei, det er godt mulig, det. Men enhver privat bokblogger har naturligvis, som 99,99 prosent av det bokkjøpende publikum, sin subjektive oppfatning av hva som er underholdende, av hva som er en god leseropplevelse etc. Alle har genre de liker bedre enn andre, og alle har sine favorittforfattere. Det er nobelkomitéens oppdrag å finne sine kandidater, ikke landets og verdens bokbloggere. Selv om du ikke liker det bør du nok innse at de aller, aller fleste lesere er opptatt av å kjøpe seg en flukt fra virkeligheten. De vil underholdes, og alle har sine smakspreferanser for hva som er (god) underholdning, altså, en subjektiv oppfatning. Om man ønsker å arrestere landets anmelderkorps for dårlig smak og faglig svakhet, bør skytset rettet mot dem, de som får betalt for å gjøre denne jobben, og ikke mot de private bokbloggerne.
          Hamsuns «Sult» er naturligvis en litterær søyle, men for dagens bokkunder er han ikke annet enn en død mann. Som presten gjerne sier med malmfull røst: «Det er en tid for alt».

          • Roar Sørensen
            13. oktober 2013

            Jo, men her misforstår du og slår inn åpne dører.

            «99,99 prosent av det bokkjøpende publikum har sin subjektive oppfatning av hva som er underholdende, av hva som er en god leseropplevelse etc. Alle har genre de liker bedre enn andre, og alle har sine favorittforfattere.»

            Alt dette er selvsagt, men det har likevel ingenting med vurderingen av litterær kvalitet å gjøre. Du blander disse to tingene sammen, og det kan du ikke gjøre, ikke engang som bokblogger.

            At du og andre liker en bil, eller at folk har sine favorittbilmerker osv, har ingenting med en bestemt bils faktisk egenskaper og kvaliteter å gjøre.

            Du må skille mellom disse to tingene.

          • Skrivehula
            14. oktober 2013

            Du vet godt at de aller fleste bokbloggere ikke har litteraturvitenskapelig bakgrunn. Vi blogger om bøker fordi vi faktisk er glad i å lese, vi har våre likes og dislikes, og dette vil og kan vi gjerne fortelle andre om. Det vi gjør på våre private blogger er og blir den enkeltes sak. Man står selvfølgelig fritt til å mene hva man vil om det i et demokrati.

            Takket være flere bokbloggere er jeg blitt gjort oppmerksom på forfattere og bøker jeg ellers aldri ville ha funnet. Og jeg har gjort andre oppmerksom på perler jeg selv har kommet over.

            Som sagt er det nordisk råd og nobelkomitéens ansatte og fagavdelinger som skal finne de nye, litterære kanonene. Eller avisens profesjonelle anmeldere. Bokbloggere har en hobby vi dyrker, en hobby som faktisk er til glede for langt flere enn andre bokbloggere.

            Så, jeg vil nok gjenta at skytset bør rettes mot de riktige målene, altså avisenes betalte anmeldere.

          • Roar Sørensen
            14. oktober 2013

            Roger that. Mistenker fremdeles at du ikke skjønner hva jeg mener, hva jeg vil fram til.

            Men det er greit.

            Få som skjønner hva jeg mener uansett. Kanskje min egen skyld.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *