Når du skriver dialoger må du bestrebe deg på å lage mest mulig naturlige dialoger. Altså, ikke svulstig oppkonstruert språk, eller ekstremt kompliserte, forklarende og utleverende lange setninger. Etter å ha skrevet dialogene bør du lese dem høyt for deg selv. Høres det riktig ut? Kunne du ha sagt dette, uten å gispe etter pusten eller rødme i forlegenhet?
Originalt foto: Josh Applegate via Unsplash.
En tekst blir ikke bedre av svulstige dialoger. Tvert om.
Her er ett eksempel:
Dette er en dialog:
– Jeg er motstander av den nye tids introverte og heller suspekte mangel på åndelig ekvilibirum, noe som kommer særlig til syne blant de jeg vanligvis konverserer med. Hva synes du?– Jeg tilslutter meg dine observasjoner og foreløpige konklusjoner, det er mye som taler til din fordel.
Dette er også en dialog, og det er det samme som ytres:
– Alle rundt meg virker urolige. Rart.– Ja, det er noe. Du har nok rett.
Hvilken dialog synes du smakte best? Husk: Det blir ikke bedre litteratur av å skrive tant og fjas. Dialoger er noe som foregår mellom mennesker, og ikke mellom maskiner. I møte med andre mennesker uttrykker vi oss kort, noen ganger keitete, noen ganger med hengende setninger (fryktelig irriterende!), og ofte grammatikalsk fullstendig feil. Ungdomsspråk absorberes ofte av den voksne befolkningen, og anglifiseringen av språket gjør det ikke mye bedre.
Uansett er det viktig å ha i bakhodet at muntlig språk overhodet ikke henger sammen med skriftlig språk. Når vi snakker, gjør vi det enkelt. Det viktigste er at mottageren forstår budskapet fort.
Norsk, muntlig språk vil nok kunne anses som uhøflig av for eksempel en engelskmann. En britisk borger som spør etter en adresse ville ha formulert seg slik, muntlig:
– Excuse me, would you be so kind to point out the direction to X?
Hvorpå et positivt svar ville bli: – Thank you very much for your kind assistance.
I Norge ville vi gjort det slik:
– Eh, vet du veien til X?
Hvorpå et positivt svar ville bli: – Takk.
lest 10 005 ganger
Ikke i tvil om hva som var mest naturlig for meg, i denne settingen. Men hva med å skrive litt mer rundt dette med dialog? Det var så tynt at det holdt nesten ikke til et eget punkt i menyen, synes jeg 😉 Jeg har lest mye non-fiction, om det å skrive romaner i det siste, og noen ting jeg lærte da jeg leste om dialoger var dette med bruk av bindestreker. Dvs i forhold til avbrytelser og «kunstpause». For meg var det helt nytt, har liksom ikke skjønt det når jeg har lest selv noen gang. Har liksom laget… Les mer »
Eg er enig, men uenig. For enkelte karakterer vil den første dialogen passe best. Å da sie at å skrive sånn som feil er da litt interesant. Eg føler at for eksempel to professorer med lav selvtilit ville snakke sånn med hverandre. Men eg er enig om at to ungdommer som treffes på byn vil snakke som i eksempel nummer 2
Vel, jeg jobber sammen med mange forskere, og jeg kan love deg på tro og ære at de snakker akkurat som alle vanlige, dødelige. Selv nye forskere, med store ambisjoner og redsel for ikke å strekke til utøver dialoger som i eksempel nummer to. Jeg vil anta at om man skulle være så heldig å bli innvilget audiens hos en britisk stiff-uper-lip adelig som tviholder i kutyme og skikker fra 17 og 1800-tallet, ville ha formulert seg som Erasmus Montanus, her visualisert i første eksempel. Men ingen andre. Garantert. Det blir bare påtatt og dumt.