Når man skriver fiksjon finnes en god del regler man slett ikke kan unnlate å forholde seg til, spesielt hvis man ikke er en merittert forfatter med et eksepsjonelt utviklet språk.
Show, don’t tell. Det er ingen klisje, men en av de mest grunnleggende reglene du må ta på alvor hvis du skal skrive fiksjon. Altså, med teksten skal du vise og ikke fortelle.
Eksempel på fortellende tekst:
Han var så redd at han holdt på å pisse på seg, frykten formelig lyste av de gråblå øynene hans mens han med skjelvende hender søkte mot øksa, et våpen, noe å forsvare seg med.
Hva sier denne setningen? Joda, en mann er redd, han trenger noe å forsvare seg med. Den sier det så tydelig at det er umulig å misforstå det. Du overlater ingenting til leseren. Du fornærmer leserens forestillingsevne.
Her er et eksempel på den samme teksten hvor budskapet vises:
Hjerteslagene banket i halsen. Øksa, hvor var øksa?
Setningen sier det samme som den første, men her får leseren muligheten til å tolke selv, siden du som forfatter ANTYDER, du meisler ikke ned en bruksanvisning, men gir fra deg et hint. Det er altså mer å hente i setningen for leseren, leseren får bruke sitt eget forestillingsapparat for å lage seg bilder og leve seg inn i handlingen.
lest 10 404 ganger
