Så skriver vi søndag kveld, 11. desember 2011. Fiksing av feil som ble funnet etter første revisjon er for det meste unnagjort. Jeg har også gjort øvelsen med å skrive et resymé fra samtlige kapitler for å forsøke å avdekke eventuelle svakheter ved plottet eller handlingen som helhet. Denne øvelsen avstedkom en overraskelse av de sjeldne, og essensen av denne fant jeg midt i fortellingen.
Sinne … Foto: Erik-Jan Leusink på Unsplash.
Kapittel 15 er omtrent halvveis. Det er lange kapitler i denne storyen, hvert er på rundt 10-11 manussider, noe som antagelig er alt for langt, men som en start fungerer de fint som inndeling. Og hva er galt med kapittel 15? Joda, ikke noe verre enn at så og si hele kapittelet er utro mot resten av handlingen. Det henger rett og slett ikke på greip. Her har jeg klart å spore av så til de grader at historien punkteres for den jevne leser. For de med et øvet øye ville en slik generalblemme vært avslørt for lenge siden. Jeg skammer meg, her må fingrene har operert uavhengig av hjernen. Dette må ha gått på autopilot.
Konsekvensen av dette er å skrive kapittel 15 helt på nytt. Det må radbrekkes fra børjan. Ingen vei tilbake. Men først må jeg lese gjennom hele manuset en gang til for å sikre meg at jeg ikke lager nye blemmer i dette midlt sagt urovekkende kapittelet. Det ville forundre meg sterkt om ikke giftige rester av dette skammens kapittel ligger spredt også i de påfølgende kapitler.
Jeg hadde forventet noen små overraskelser når jeg lagde kapittelresyméer, men ikke så voldsomt som dette. Derfor er jeg i skrivende stund noget forbannet på meg selv, men også takknemlig for at metoden med å avdekke slikt faktisk virker. Tenk om man hadde levert et ellers redigert og språkvasket manus med et sort hull midt i. Grøss….
Et resymé er vel og bra. Selv kom jeg på at en tanke om kapittelets mål og mening kunne være bra før jeg begynte å skrive det. Uansett, det er bra at man kommer til innsikt, og jeg tar med meg resyméteknikken til seinere. Kan jo ikke skade, åpenbart 🙂