Herlige fornemmelser

Fornemmelsen for slutten, Julian Barnes.

Det stilles åpenbart høye krav for å vinne den prestisjetunge Man Booker-prisen, men Julian Barnes vant denne i 2011 for romanen ”Fornemmelsen for slutten”.  Barnes regnes som en av samtidens store forfattere i Storbritannia, men jeg må innrømme at dette var mitt første møte med ham. Et møte som gav mersmak.

Boken er lettlest og krevende på en og samme gang, for Barnes tvinger deg til å tenke, og dessuten fungerer boken som et mulig kikkehull inn i fremtiden til alle og enhver. Språket er fantastisk, jeg har ikke lest den engelske versjonen, men uansett må oversetteren John Erik Bøe Lindgren ha gjort en utmerket jobb.

Fornemmelsen for slutten er intelligent, vittig, sår og reflekterende – om en mann som er i ferd med å gjøre opp status for et levd liv, en status blottet for sminke og løgner, men breddfull av erkjennelse og livsvisdom. Barnes skreller av hovedpersonen Tony Webster samtlige plagg, før huden fjernes og sjelen legges på mikrogramvekta og underkastes grundig analyse.

«-Julian Barnes» – Du nærmer deg slutten av livet – nei, ikke selve livet, men noe annet: slutten på sannsynligheten for at noe forandrer seg i det livet. Du tillates en lang pause, tid nok til å stille spørsmålet: Hva annet galt har jeg gjort?

I begynnelsen av romanen følger vi Webster og hans nære kamerater i det de sverger evig vennskap på skolen. Noe senere kommer en av vennene til å begår selvmord, en hendelse som setter sterke spor i dem alle. Som alle andre ungdommer var de glødende opptatt av sex og kvinner, men som barn av dentidens England måtte de også bygge opp sin borgerlige dannelse. Her er et herlig utdrag fra Websters erindringer fra disse unge dagene:

Vi visste at vår lesning av stor litteratur at Kjærlighet betydde Lidelse, og vi hadde gjerne praktisert litt Lidelse hvis det lå et implisitt, kanskje til og med logisk, løfte om at Kjærlighet kunne være på vei. Det var en annen av redslene våre: at Livet ikke ville bli som Litteratur. Se på foreldrene våre – var de som Litteratur?

Barnes er også en mester i tidssprang. Så enkelt, og fint, kan det gjøres: ”Og så overtok livet og tiden skjøt fart”. Tid og erindringer er også store deler av kjernen i romanen. Et annet flott eksempel på det er:

” …Jeg regner med at en slik fritidsoppførsel vil framstå som lite bemerkelsesverdig for senere generasjoner, både for å være på den tiden og i dag: var ikke ’den tiden’ sekstitallet, tross alt? Jo, det var det, men som sagt, det kom an på hvor –og hvem- du var. Om du vil unnskylde en kort historielekse: Folk flest opplevde ikke sekstitallet før på syttitallet. Noe som logisk nok betyr at folk flest på ’sekstitallet’ fremdeles opplevde femtitallet – eller, som i mitt tilfelle, deler av begge tiår side om side. Noe som var ganske forvirrende”.

Bitterhet. Tja, konkluderende pragmatisk retrospeksjon, kanskje, og da kommer man vel neppe unna en viss bitterhet. I romanens andre del er vi i nåtiden. Hør bare på innledningen:

Senere i livet har du en forventning om litt hvile, ikke sant? Du synes du fortjener det. Det gjorde i alle fall jeg. Men så begynner det å gå opp for deg, at det ikke er livets oppgave å belønne fortjenstfullhet.

Og så litt senere:

…alt dette er å se framover. Og det du ikke gjør er å se framover, og deretter forestiller deg at du ser tilbake fra det punktet i framtiden. Lærer deg de nye følelsene tiden bringer. For eksempel oppdage at etter hvert som vitnene til livet ditt minker i antall, blir det mindre stadfestelse og dermed mindre sikkerhet knyttet til hva du er eller har vært.

Og enda en perle om tiden:

”Men tiden … hvordan tiden først grunnfester oss, og deretter forvirrer oss. Vi trodde vi var modne, når vi bare var trygghetssøkende. Vi forestile oss at vi var ansvarlige, men vi var bare feige. Det vi kalte realisme, viste seg bare å være en måte å unngå ting på, heller enn å konfrontere dem. Tiden … gi oss nok tid, så vil våre best begrunnede avgjørelser virke vinglete, overbevisningene lunefulle”./

Og som en slags konklusjon?

Utvikler personligheten seg over tid? I romaner gjør den naturligvis det, ellers ville det ikke blitt mye til historie. Men i livet? Av og til lurer jeg.

Kalde fakta:

lest 4 071 ganger