Brutal, kald og god krim

Asbjørn Jaklin, her under lansering av bok om den kalde krigen i nordområdene
(Foto: CC Harald Groven – Wikimedia Commons)

Endelig! En krim uten en etterforsker i hovedrollen!

I kriminalromanen Svart Frost, som kom ut på Vigmostad Bjørke nå i høst, møter vi  journalisten Alexander Winther. Winther er fersk i den skrivende bransjen  og har bakgrunn som marinejeger. Begge disse yrkesbakgrunnene får han god bruk for når han, sammen med kollegaer fra flere aviser, får i oppdrag å dekke et bestialsk drap i Nordland.

Og Nordland er et stikkord her. Forfatteren, Asbjørn Jaklin, er selv journalist i Nordlys og historiker. Han har tidligere utgitt dokumentarbøker som omhandler viktige deler av fortellingen i Svart Frost.

For her er det kaldt, på mange måter. Winther må bokstavelig talt gå i kamp mot kulden, både i form av frost og snø, og ikke minst det iskalde historiske bakteppet for handlingen. For, det viser seg nemlig at drapet har funnet sted ikke langt unna ett av de grelleste kapitlene i senere norsk historie, nemlig en av de beryktede leirene hvor jugoslaviske krigsfanger ble utsatt for grotesk barbari både fra norsk og tysk side.

Ut i fortellingen viser det seg at den drepte er av balkansk opprinnelse. Jeg vil ikke gå nærmere inn på det. Men det blir snart åpenbart at det er en sammenheng mellom den drepte og det historiske dramaet som utspant seg på  de samme kalde breddegrader under annen verdenskrig. Winther graver og graver, samtidig som fortellingen løper parallelt med historiske fakta (og nok noe fiksjon) fra noen skjebnesvangre dager under annen verdenskrig, og, ikke minst: fire år etter tysklands kapitulasjon.  For en av de tyske øverste befalene hadde under oppholdet i Norge blitt far, og måtte, under kapitulasjonen, endre identitet for å slippe ustraffet tilbake. Jeg forteller ikke mer om det nå, annet enn at jeg synes at Jaklin har lyktes godt med sitt prosjekt i denne krimmen. For han er jo både historiker og journalist. Han vil fortelle noe mer. Det skinner gjennom, ikke minst via hovedpersonen, Alex, som på mange måter fremtrer som Jaklins alter ego.

Dette er en krim som temmelig sikkert tar sikte på å gi deg som leser en urovekkende påminnelse om vår brutale, nære historie og hva mennesker er i stand til å gjøre. De norske hirdstyrkene og de tyske lederne slapp for det meste ustraffet fra tortur og nedslakting. Om enkelte av disse faktisk var av dem som ble invitert til Norge inkognito  i 1949 for å gi strategiske råd mot en eventuell invasjon fra Russland under den kalde krigens spede begynnelse, vites ikke, men det faktum at tyske offiserer faktisk ble ønsket velkommen til hemmelige militære råd i Norge kun fire år etter kapitulasjonen var, i alle fall for undertegnede, fullstendig ukjent og helt utrolig.

Jaklin skriver meget overbevisende om lokaljournalistens gravearbeid og jakt, kulde og redsel. Hans historiske kunnskaper er overveldende. Kanskje litt for overveldende. Han ville ha lykkes like godt med romanen om han hadde kuttet noen av disse passasjene.

Winther drar også til Haag for å snakke med en dommer i den internasjonale domstolen mot krigsforbrytere. Dommeren, en kvinne, viser seg å være en sentral skikkelse i fortellingen, og jeg vil ikke å gå nærmere inn på det her i frykt for å ødelegge opplevelsen av boka.

Dette er en krim du bør lese. For det første er historien god. Dette er ikke suppe kokt på spiker, men et drama som får deg til å stille mange spørsmål. For eksempel: Hvor går grensen for menneskelig ondskap? Hva kan man tilgi? Og, ikke minst: Kan man faktisk forstå konseptet om øye for øye og tann for tann?

For hva er egentlig rettferdighet?

Som leser blir du nødt til å ta stilling til disse spørsmålene, og det er neppe sikkert at du liker det du kommer frem til.

Svart frost er en krim utenom det vanlige, for den toucher mange åpne sår, og jeg synes Jaklin mestrer dette på en utmerket måte. Det eneste jeg har å utsette på denne er protagonistens far som er pensjonert fra E-tjenesten. Slik jeg kjenner dem har jeg vansker for å tro at det er såpass lett å få tak i og –ikke minst- dele ut gradert informasjon, selv innad i familien. Det tror jeg ikke noe på. Slutten av boka kommer også alt for raskt. Men det stopper der. Resten av boka er god, medrivende og spennende.

Dette er en av få kriminalromaner som faktisk har budskap, ikke ett, men mange, og du slipper ikke unna dem. Derfor fortjener den en femmer.

Kalde fakta:

lest 5 940 ganger