Katten min er adelig, og hans navn er Rasmus von Mjau. For øvrig er det ikke slik at han er katten min, men jeg er mennesket hans. Han har faktisk flere mennesker. Det er jo slik at det er umulig å eie en katt. Det er katten som eier deg. Og det er slik det skal være.
Det sies at det er forskjell på «kattemennesker» og «hundemennesker». En hund er og blir en hund – totalt hjelpeløs på egen hånd, og en syk, nærmest besatt trang til å tekkes sin herre og mester. Om man skulle føle at man ikke er sett her i verden, er det liten tvil om at man bør anskaffe en hund. En katt, derimot, er og blir en katt. De klarer seg utmerket ut et gram oppmerksomhet og kommer aldri noensinne til å bli eiet av noen.
Rasmus von Mjau.
Rasmus von Mjau har rukket å passere 15 år. Det er en ganske anselig mengde år for en pelsvenn hvis fjerne aner er fra Egypt og Mesopotamia. Villdyret som ble gradvis domestisert da menneskene begynte å dyrke jorden og lagre korn, siden det ikke fantes bedre måter å holde musene borte på enn å invitere de firbente predatorene. Før dette hadde allerede kattene etablert en viss guddommelig status, blant annet som tempelvoktende guddommer, gitt den evnen dyrene hadde til å vokte det viktigste man hadde, altså: mat. Men, ikke bare derfor. Kattenes egenskaper og personlighet har alltid fascinert oss.
For finnes det en bedre nervemedisin enn å sette seg ned ved siden av en dorsk katt, et mykt vesen som maler og stryker seg inntil deg, og som gjerne sover med alle beina i været? En skapning som gjerne elsker deg når det passer for den, og som aldri noensinne er et gram uærlig?
Finnes det noe mer fascinerende enn å kikke inn i de utgrunnelige rovdyrøynene, øyne som gjerne plutselig fatter interesse for noe – enten i et rom eller ute, noe man selv ikke for beste evne har den minste sjanse til å oppfatte? Hva er det egentlig de ser? Det får vi aldri vite, for katten holder sine hemmeligheter for seg selv. Det er slik det skal være. Når jeg trenger en åndelig boost eller har kjørt meg fast i skrivingen min, er alt jeg trenger å gjøre å søke et par minutters audiens med Rasmus.
Jeg og Rasmus har en del felles. Blant annet er vi begge jegere, selv om han for lengst har lagt den hobbyen på hyllen. Det er mye mindre stress forbundet ved å få maten servert. Det er én av grunnene til at han ikke lenger jakter. Den andre årsaken er naturligvis alderen.
Alderdom er en dyr affære, både for mennesker og katt. Nylig måtte Rasmus gi avkall på en hoggtann, da den var sprukket og betent langt inn i skallen. Dette førte til en slapp katt som stadig åt mindre. Undersøkelsene hos veterinæren avdekket også et gryende nyreproblem, og konklusjonen førte til ytterligere noen prosent blodtrykksstigning hos den som katten eier, altså undertegnede, for behandling og tanntrekk ville medføre en ganske så stor kostnad. Mye, mye mer penger enn hva en éninntekstfamilie kunne klare å skaffe tilveie. Men, det fantes ikke noe alternativ. Om katten fikk denne behandlingen ville han fremdeles kunne ha noen gode år i vente. De ni livene er fortsatt ikke helt oppbrukt. Så da ble det behandling og innkjøp av spesialfor for svekkede nyrer. Pelsvennen som eier meg er i stadig bedre form og tilbake som sitt gode, gamle jeg. Samtidig har et visst kredittkort gått fra glødende til magmatisk og pyroplastisk, for når man kun har én inntekt er det absolutt umulig å trylle frem penger på noen annen måte. Det har alltid vært dyrt å være fattig, men for dem man elsker, ofrer man alt. Pelsvennens konstante bedring og blotte nærvær er mer enn nok tilbakebetaling.
For en som er født på landsbygda er det logisk at jeg har blitt presentert for tidligere tiders løsning på syke dyr. En kjapp tur bak låveveggen, og pang! Det er riktig å avlive dyr når de har det vondt og når det ikke er noe håp om bedring. Men før den tid … nei. Man skyter ikke de som fortsatt har en eksistensberettigelse. Og det har kongen i huset definitivt.
Guddommen Bastet fra det gamle Egypt.
Kongen er ikke ukjent med sitt guddommelige opphav.
Frøya fartet rundt i en doning trukket av to katter hun hadde fått av Tor. Mochica-sivilisasjonen i Peru eksisterte før inkaene, og de tilba Ai-Apaec, en guddom som stammet fra en katt, og som selv kunne hamskifte seg til å bli en katt.
I Kina fantes katteguden Li Shou, og også i Kina ble katten opphøyet til guddom fordi den beskyttet grøden.
Hecate fra den greske mytologien kunne ta formen til en katt, og i Wales hadde den keltiske visdomsgudinnen Ceridwen hvite katter som sørget for å spre ordrene sine. I Egypt ble til og med enkelte katter mumifisert, og kattegudinnen Bastet hadde egne templer.
En katt er selve symbolet på estetikk, spenstighet, mystikk og egenrådighet. De er sin egen mester i et univers som bare er deres. Er det rart vi elsker dem?
lest 3 490 ganger
