Så er endelig tiden kommet, til det mest sosiale og mest morsomme av det hele ved å være forfatter, nemlig: signering. Man ser ikke mye til andre folk når man sitter bøyd over tastaturet de meget sene nattetimer og når det ellers er tid. Størsteparten av livet består stort sett av å glo på en skjerm og lokke frem alle ordene som ligger og lurer i hjernen og alle andre merkelige steder. Der og da, mens man skriver, er det en helt absurd, fjern tanke at noen andre enn en selv noen gang skal ha noen glede av det man sitter og sliter med. Og slik er det, helt til den herlige tiden kommer, da man får sjansen til å møte De Virkelige Leserne – og alle andre.
Første gang jeg skulle signere den aller første boken min, Isilds Vrede (2016), tror jeg at jeg satt omtrent fem centimeter over stolen. Jeg grugledet meg så til de grader, for her var jaggu fallhøyden stor. Tenk om det ikke kom en eneste sjel! Tenk om det kom en morsk leser som dekonstruerte hele historien min og sa at dette, dette holder sannelig ikke mål, gutt! Slik ble det heldigvis ikke. Erfaringen derfra tilsa at dette faktisk er noe av det mest spennende for en forfatter, nemlig å få lov til å møte mennesker og snakke varmt om de innbundene papirbunkene, for det har jammen kostet mye å få det til. Da tenker jeg ikke på kroner og øre (vel, om jeg hadde brukt all skrivetiden til lønnet arbeid, ville jeg ha vært rik nå), men alle de andre kostnadene i form av forsakelser, dårlig samvittighet, alt for lite søvn, og alt for mye hardkjør mot et allerede ganske stresset hjerte. Det finnes en grense for hvor mye man tåler, men hvor den går vet man ikke før man er der.
I fjor kom bok nummer to, Belials inferno, og jammen var det en likedan opplevelse, fra start til slutt. På forhånd tenkte jeg at hei, dette har jeg jo gjort før, så dette er ikke noe å være nervøs for. Helt til dagen kom. Da var jeg plutselig nullstilt igjen, med de samme nervene og den samme redselen, men heldigvis viste det seg at også dette gikk bra. Nå er det duket for den tredje boken i trilogien, og jeg har allerede begynt å smake litt på nervene igjen. For, i uke 40 går den tradisjonsrike Tynsetmart’n av stabelen, og jeg skal på ny signere bøker. Grøss og gru, tenk om det ikke kommer noen! Men enda verre er det hvis det kommer noen jeg en gang kjente, noen som drar kjensel på meg, og sier at de gjerne vil ha boken dedikert til … seg selv. Og da sitter man der og brenner i begge ender; hva i himmelens navn var det han/hun het igjen!? Det vil jo være toppen av uhøflighet å spørre om et navn jeg presumptivt burde/skulle vite/kjenne? Jeg har alltid vært dårlig til å koble navn og ansikter, og det har ikke blitt bedre med årene. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Tro meg: det er ingen god følelse…!
Det er flott å få lov til å komme og signere i bygda jeg kommer fra. Jeg grugleder meg skikkelig, og håper selvsagt at det kommer noen innom, om ikke annet for å rive litt kjeft eller bare si hei. Noen ganger hender det at det kommer noen og spør om hva bøkene handler om også, og det er som regel en herlig opplevelse. Bortsett fra når det går i stå, for det kan også skje.
Opprinnelig kommer jeg fra Tynset, så det er alltid stas å dra tilbake, og spesielt i en slik anledning. Fredag femte oktober skal jeg signere den siste boken i trilogien om Trym og Frida, Hels nidinger. Fredagen skjer det hos Notabene på Domus, og jeg skal sitte der og blomstre fra klokken 12 til 17.
Dagen etter skal jeg iføre meg ull og mere til, for da skal jeg signere for Tynset Bokhandel i Museumsparken på Tynset, i anledning Landbrukets Dag. Om jeg ikke får helt neglesprett og frostrykninger håper jeg å være der og blomstre hele dagen. For, uansett: Det å få være på signering er og blir en ære for en forfatter. Jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg!
Trilogien er en flott julegave til alle som er 13+, og for alle som elsker fantasy. Kanskje vi ses?
lest 3 153 ganger
