Siden jeg selv skriver for barn og ungdom, må jeg også kunne si noe om andre barne- og ungdomsbøker som har gitt meg noe.
Jeg er skyldig i å ha skrevet en fantasytrilogi. (Isilds Vrede (2016), Belials Inferno (2017) og Hels Nidinger (2018). Dette er da bøker som hovedsakelig er ment for barn og ungdom, men det finnes jo temmelig mange godt voksne som også liker den slags bøker.
Siden jeg er i bransjen leser jeg naturligvis bøker også innen dette segmentet. Alle forfattere leser nemlig hverandre. I fjor ble jeg innvilget medlemskap i NBU, Norsk Barne- og Ungdomsbok-forfattere.
Det føltes svært godt for en marginalisert forfatter hvis bøker kun har vært tilgjengelig i en halv håndfull bokhandlere og med ingen synlighet. Av de tre bøkene ble bok nummer to, Belials Inferno, anmeldt av Hamar Arbeiderblad. Det var den eneste avisanmeldelsen jeg fikk for samtlige tre bøker.
Kritikk av barn- og ungdomsbøker er i prinsippet ikke-eksisterende, med mindre forfatteren er tungt etablert fra tidligere, og da med et meget solid og solvent markedsføringsapparat i ryggen. Det eneste nettstedet som utelukkende anmelder barn- og ungdomsbøker, Barnebokkritikk, leverer et solid arbeid, men, igjen: det er kun for de få. Dessverre ser det ut til at litteraturkritikk generelt marginaliseres og blir stadig mer fokusert på de mest kjente kometene mens asteroider av sivilisasjoner farer ubemerket forbi. Vel, nok om det.
Jeg hadde gleden av å bli med på det siste NBU-møtet i de fantastiske og nydelige lokalene de en gang hadde i Rådhusgata i kvadraturen. Nå har de måttet flytte til ingeniørenes hus i Vika og dermed gi avkall på sjel, og ikke minst plass. Derfor fikk vi anledning til å grabbe med oss bøker fra det rikholdige biblioteket til NBU. Og jeg gjorde min del av jobben, for å si det pent.
I denne skrivehuleposten vil jeg gjerne si noen ord om fire av bøkene jeg tok med meg, og jeg starter med «Den hvite døden» av Harald Rosenløw Eeg:
Den hvite døden (Aschehoug, 2013)
Rosenløw Eeg har et langt og mangfoldig forfatterskap bak seg, og i denne boken følger vi Even Olsen fra Tønsberg som har en besettende drøm om å gå i farens fotspor og bli hvalfanger, av alle ting. Dramatiske omstendighet inntreffer – faren kommer ikke tilbake fra et hvaltokt. Denne vidgjetne hvalfangeren har en hemmelighet, nemlig et hvaløre, og med dette kunne han høre hvor hvalene befinner seg. (snedig!)
Even arver hvaløret som viser seg å romme mange hemmeligheter. Farlige hemmeligheter, som sakte leder Even til å innse at idéen han hadde om faren kanskje likevel ikke var slik han trodde. Jeg finner nettopp denne dynamikken, Evens personlige erkjennelse av å gli vekk fra idéen om faren som den store helten som en av bokens solide ben.
Antagonistene er klassiske drittsekker som kanskje blir noe endimensjonalt behandlet, på samme måte som protagonisten Even er en klassisk taper som likevel står mot alle stormkast. Bokens tittel, «Den hvite døden», er et klartekstbilde på konsekvensen av å tukle med naturen. Boken er ellers krydret med metaaspekter uten å overdrive og uten å bomme på aldersgruppen. Den klareste styrke nummer to er forfatterens svært overbevisende skildring av havet og hvalfangerlivet.
Den onde arven (Gyldendal, 2014)
Thomas Engers første ungdomsbok, Den onde arven, vant U-prisen i 2014. Dette er en medrivende og heftig handlingsdrevet bok hvor vi følger 16 år gamle Julie Moore i det fiktive «Holloway». Som helter flest har hun sine outsiderkvaliteter: hun blir mobbet, hun har en far hun ikke aner hvem er og en mor som bor på sykehjem med underlig diagnose. Derfor bor hun på gården til og sammen med bestefaren. 
Etter en begredelig dag på skolen legger hun ut på tur i skogen kloss ved huset. Der blir hun utsatt for et skimrende rødt lys. Hun dras mot dette, ramler ned i et dypt hull og finner en merkelig gjenstand som forandrer alt.
Ved hjelp av gjenstanden forsøker Julie å finne ut hva som egentlig har skjedd med familien sin, og dermed starter en kjedereaksjon av hendelser. Hennes beste venn, katten, begynner å sky henne, og 13 ravner følger henne med årvåkent blikk. Ravner som snart forsvinner én etter én – masse snadder for oss om liker uhygge. Slutten er laudabel.
Den første tanken min etter å ha lest boken er at jeg egentlig satt og leste et filmscript, ment for det engelske markedet. Engelske navn, korte kapitler og en mildt sagt ekstremt drivende historie uten dødpunkter – ren action, litt fantasy og masse mystikk og en dæsj horror. Julie avkler stadig flere og mørkere hemmeligheter og voldsnivået stiger i takt med spenningen. Det er ikke vanskelig å forstå at denne heseblesende sjangermiksen av en adrenalinbok, formidlet på et enkelt og godt språk, gikk rett hjem hos målgruppen.
Mine innvendinger er, foruten den utilslørte flørten med utlandet, at det er alt for mange pappfigurer i fortellingen. Vi får heller ikke komme virkelig innenfor huden på Julie. Jeg vet godt at tempoet ikke gir rom for særlig dype sjelelige refleksjoner i slike handlingsdrevne fortellinger, men boken ville nok hatt større tyngde om det hadde blitt tatt mer hensyn til dette.
Flere av de dramaturgiske grepene i denne fortellingen kan vi finne igjen hos blant annet Hitchcock (Fuglene) og Alice i Eventyrland (å falle ned i et hull).
Skyggefødt: (Gyldendal, 2014)
Jan Tore Noreng har utgitt barn- og ungdomsbøker i en årrekke. Skyggefødt er en god, gammeldags grøsser. I boken møter vi fire ungdommer fra livets skyggeside: Pia, Andreas, Jon og Kalle. De er på vill flukt i bil fra et ungdomshjem, Vassmo gård. Ferden går vilt for seg, inntil de finner og søker ly på et utgammel gårdsbruk langt vekk fra sivilisasjonen.
Ganske snart finner de noen eiendommelige sider ved stedet: over alt er det hull i bakken, selv inne i bygningen de søker ly i er disse hullene. Stemningen mellom ungdommene er korthugd, ubehøvlet og rå: her kjeftes, smelles, trues og bannes det, og vi skjønner med en gang hvem som bokstavelig talt er alfahannen blant dem. Denne psykologiske maktbalansen mellom aktørene er mye av det som driver spenningen helt i starten. Om jeg skal være litt gretten vil jeg si at språket er unødvendig vulgært. Javel, det er ungdommer fra et ungdomshjem, men jeg tror nok at de likevel har et noe større og elaborert ordforråd enn i denne boken, og jeg tror nok også at karakterene hadde tjent på å fremstå med noen flere sider.
Naturligvis er det noe som ikke stemmer ved denne gården. Noe kommer nemlig opp fra hullene, noe som bor under jorden, og som fremtrer mer som iltre og sultne hardvaskede orker enn hederlige underjordiske. Vi får også et kort møte med en hulder(? vil jeg tro), men referansen til lys får det til å ringe i den mytologiske alarmklokken min. Det er noe med beskrivelsen av haugfolket her som gjør meg morsk, men det får være opp til den enkelte leser å avgjøre.
Uansett: Spenningen drar seg opp, det står om liv og liv går tapt, og alfahannen viser seg å ha en rekke fryktelig dårlige sider. Mot slutten av romanen får vi også en lite lemfeldig omgang med produkter fra Dyno og flytende fossile energibærere som av en eller annen grunn fremdeles finnes i et skur et stykke fra selve gården.
Fortellingen er skrevet grovhogd og enkelt og er spenningsdrevet. Karakterene er ikke fullt tilstedeværende, men den gotiske grøsser-atmosfæren er tiltalende for oss som liker det.
Tryllemannen: (Gyldendal, 2014)
Bjørn Ingvaldsen er en merittert forfatter som har skrevet for både barn og voksne siden 1998. Produksjonen hans er intet mindre enn imponerende. Han har også vært leder i NBU i seks år frem til 2017.
Tryllemannen er en bok som er totalt forskjellig fra de tre andre omtalte bøkene ovenfor. Her er verken fantasy eller grøss, men derimot en fryktelig vond bok om et grusomt og alvorlig tema: overgrep.
Boken er skrevet slik hovedpersonen Otto ser livet: i korte og ikke for kompliserte setninger, med bilder og metaforer som er gjenkjennbare også for unge lesere.
Otto er en ung gutt som lever sammen med en umoden og uansvarlig alkoholisert mor som er mer opptatt av å tilfredsstille seg selv enn å se sønnens behov. Hun bryr seg rett og slett ikke, og når hun bryr seg, så er det for å få Otto til å forstå at han ikke må gjøre noe vesen ut av seg, for da kommer barnevernet og tar ham. Stakkars mamma. Det er med andre ord ingen som bryr seg om Otto. Dermed er utgangspunktet for historien satt: Otto er på leting etter å bli sett, etter å få være med. Han mangler så å si alt som klassekameratene tar for gitt.
I en hule i skogen bor en mystisk skikkelse som omtales som Tryllemannen. De fleste har hørt om ham, han fremstilles som en slags mytisk skikkelse ingen riktig vil forholde seg til. Tryllemannen lokker med sjokolade og trylletriks, og med forsikringer om at han ikke vil gjøre noe galt, liker han å kle av unge gutter, stryke dem, ta på dem, kysse dem.
Kanskje kan relasjonen mellom Otto og Tryllemannen tolkes som et slags Stockholmssyndrom. For Otto skjønner jo at både han, moren og Tryllemannen ikke er som alle de andre. Derfor kan det umulig være galt det Tryllemannen gjør mot ham. Tryllemannen er jo en venn, er han ikke, og etter hvert så ser leseren også små glimt av mennesket som også finnes i monsteret.
Tryllemannen er både spennende og vond hele veien. Slutten er hjerteskjærende. Jeg tror nok jeg vil fraråde de yngste å lese denne boken alene.
lest 3 409 ganger
