Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Ungdomsromanen – første kapittel

Meget viktig i min fortelling...

Etter gode tilbakemeldinger og enda bedre råd har jeg nå endret på første kapittel i mitt pågående prosjekt hvor jeg skriver en fantasyfortelling for ungdom. Tja, primært for ungdom, men også jeg leser slike fortellinger, så i prinsippet er den ment for alle.

Forfatteren Kjetil Johnsen gav meg de aller mest fruktbare tilbakemldingene på hva som virket og ikke virket med det første kapittelet, slik jeg la det ut, da det kun eksisterte som et rått førsteutkast. Det var for tynt.

Under kan du lese andreutkastet av det første kapittelet. Vi blir nærmere kjent med noen av karakterne. Ikke mye, men nok til at du kjenner spenningene og de potensielle menneskelige konfliktene. Dessuten har jeg fjernet en god del klisjeer, og muligens også lagt til flere.

I dag, mandag 25. oktober,  er manuset oppe i 34 000 ord. Det er litt for raskt i forhold til hva jeg har planlagt, men det er vanskelig å holde stoffet tilbake når det presser seg på. 34 000 ord er litt over 100 manussider, og manuskriptet er kommet til del II. Husk at foreløpig er det kun et råmanus som blir til her. Vi snakker om et førsteutkast hvor det ikke er jobbet mer med verken språk eller innhold.

Men spennende, det er det blitt, og verre blir det!

Jeg har også funnet en tittel som stemmer helt perfekt, men den holder jeg hemmelig til manuset er ferdig.

Værsågod, her er det andre utkastet til første kapittel. Beklageligvis vil ikke editoren godta innliming av innrykk, slik at avsnitt og dialoger kan synes noe merkelig her på bloggen.

 

1

Ida satte seg til rette foran det runde bordet. Jeanette var plassert rett overfor henne og skyndte seg å oppdatere facebookprofilen via mobilen, enda Heidi nærmest hadde frest til dem og innstendig bedt alle om å la det hele være hemmelig før de gikk ned i kjellerstua. Jeanette gløttet opp et kort sekund, smilte, før hun trykket videre i en rasende fart.

Øynene hennes var brune, klare og veldig store når hun sminket seg på den måten hun gjorde. Ansiktet var rundt og sukkersøtt, akkurat som det lange og krøllete mørke håret hennes. Det var ikke rart at guttene lå flate etter henne. Hun visste at hun var vakker og etterspurt, og hun likte det, hun elsket oppmerksomheten, men lot ingen av dem komme innpå seg. Slik bevarte hun mystikken rundt sin egen skjønnhet. Det kledde henne helt perfekt, tenkte Ida, i det Elise satte seg ved siden av henne og skumpet til stolen hennes.

Elise snudde seg og gjorde trutmunn mot henne. Akkurat som Ida hadde hun helt lyst hår og et helt annerledes ansikt enn Jeanette. Hun var tynnere, øynene virket mindre og mer på skrå, dessuten hadde hun høye kinnbein. De som ikke kjente henne antok at hun var svensk, ettersom det var en kjent sak at høye kinnbein var svært utbredt blant de svenske jentene. Det var nettopp kinnbeina som gjorde henne så utrolig vakker, tenkte Ida, og gløttet forsiktig på henne.

Elise skulle visstnok ha samiske røtter langt tilbake. Det var ingen andre enn Ida som visste det, og hun hadde lovet dyrt og hellig å ikke fortelle det til noen. Elise synte det var pinlig, hun ville ikke bli assosiert med reinsdyr og is, men Ida fant det spennende. En slik mystisk bakgrunn gjorde henne bare enda penere. Hun var vel den eneste av venninnene som utmerket godt kunne dukke opp på skolen uten sminke, og det uten at det syntes på henne. Hun var bare vakker, hele tiden, og gjorde ikke noe nummer av det selv.

Dette var den første kvelden på lang tid hvor hele gjengen var samlet. Heidi pleide å henge mest sammen med flere guttegjenger, mens Elise aller helst likte å være sammen med kjæresten, Hans Kristian i parallellklassen, så ofte hun kunne. Ida hadde kikket på dem i skjul mang en gang når Elise kom gående forbi, ettersom Hans Kristian ikke bodde så langt fra henne. De hadde lekt mye sammen når de var mindre.

Hun visste ikke helt hvem hun var mest sjalu på. Hans Kristian var høy og kjekk og lykkes med alt han foretok seg. Han var en av de beste fotballspillerne på skolen og var alltid den ubestridte eneren på alle prøver, uansett fag. Lærerne, guttene, jentene, ja alle så opp til ham. For henne var han mest nabo og barndomsvenn, selv om hun enkelte ganger tok seg i å føle mer for ham.

Elise flyttet til grenda da hun var syv år og ble straks tatt opp i jentegjengen. Hun var utadvendt og glad, åpen og kontaktsøkende. I så måte var hun den rake kontrasten til Ida som egentlig satte mest pris på sitt eget selskap. Hun likte å sitte i senga og lese spennende bøker, drømme seg bort og tenke på de store sammenhengene. Arven etter bestemoren satt sterkt i henne, men hun visste at hun var nødt til å ofre mye tid sammen med venninnene for ikke å bli utestengt. For selv om hun elsket å være alene fryktet hun det like sterkt.

Da Elise og Hans Kristian ble kjærester var hun den første til å gratulere dem begge, selv om det stakk dobbelt opp. Hans Kristian hadde på mange måter vært hennes. De hadde diskutert det aller meste sammen, og også han likte å fabulere om de virkelig store spørsmålene.

Det var verre med Elise. Allerede den dagen hun stod med skotuppene vendt mot hverandre og blikket slått ned i en helt ny klasse for aller første gang hadde hun blitt blendet av henne. At Elise ble satt ved pulten hennes i tillegg var nesten for mye av det gode. Følelsene som dukket opp i henne var fryktelig sterke og umulig å forstå til å begynne med. Etter hvert satte hun ord på dem overfor seg selv. Elise hadde bergtatt henne med sin skjønnhet og sin ynde. Hun var farlig nær ved å være bent frem forelsket i henne. Derfor gjorde det ekstra vondt når hun og Hans Kristian fant hverandre. Og det var vel akkurat det som gjorde at hun begynte å trekke seg mer tilbake igjen. Den sterke følelsen av å ikke høre til. Følelsen av å være en skuespiller som var satt på en scene uten å vite hva hun skulle gjøre. Følelsen av at hun bare var et eksperiment uten selv å være klar over det.

Det sved.

Heidi kom inn i kjellerstua og dro for gardinene. Småsnakket blant jentene stilnet. Jeanette trykket seg ferdig og skyndte seg å legge telefonen i lomma på genseren. Heidi tok et overblikk over rommet, før hun låste døra, slo av taklyset og satte seg ved det runde bordet. Et enslig stearinlys var nå den eneste lyskilden.

«Ok, da må vi gjøre oss klare. Hvis det skal funke må vi gjøre som vi har fått beskjed om. Greit? Jeg kaldkveler den som ikke har skrudd av mobilen.»

Småsnakket og mumlingen tok seg opp igjen, og det tok rundt ett minutt før alle mobiltelefonene var avslått.

«Fint. Da er vi endelig klare.» Heidi pustet dypt.

Flammen blafret lett da glasset ble senket. Kuppelen fortrengte oksygenet, men fortsatt var det nok til å lage lekende skygger i de vage ansiktene i mørket. Refleksen fra den brennende veken glitret i samtlige av de tolv store pupillene. Pupiller som alle var samlet rundt og fokuserte på ett eneste punkt: flammen i midten av glasset.

«Au, drit!»

Jeanette skottet vantro på Heidi og holdt pekefingeren foran leppene.

«Hysj! Er du helt teit, eller?»

«Jammen, jeg brenner meg. Glasset er varmt!»

«Da holder det sikkert, sett det ned, da!»

Heidi satte vinglasset opp-ned midt på platen som lå på bordet foran dem. Jentene satte seg tettere.

«Husk å spørre først, da!» Linnea forsøkte å få blikkontakt med de andre. Thea og Elise nikket, og Jeanette var den andre til å legge fingeren på stetten. De andre skyndte seg å gjøre det samme.

«Er det noen her, er det noen vi kan få kontakt med?» spurte Jeanette.

«Er det noen ånder vi kan få kontakt med,» rettet Heidi.

Thea kniste og Linnea og Ida satte seg enda tettere.

Glasset rørte seg ikke.

«Ååå! Ta bort fingeren.» Linnea tok glasset og presset det mot munnen, hvisket ett eller annet, før hun satte det ned igjen. En ring av sot omkranset munnen hennes.

«Sånn, da kan vi prøve igjen.»

Jentene la hver sin pekefinger på glasset. Sakte beveget det seg mot «Ja» før det endte tilbake i utgangsposisjonen.

Thea gispet høyt mens Jeanette renset stemmen og spurte ut i lufta:

«Er det noen sjanse for at Joakim vil ha meg? Elsker han meg?»

Glasset gikk raskt mot «Ja», sirkulerte rundt det, før det gikk tilbake til utgangsposisjonen. Jeanette lagde en glisende grimase mens det ble hvisket og tisket.

«Herlig! Yes! Men hva sier egentlig Jørgen…»

Heidi tok bort fingeren og rettet ryggen. «Stopp litt da, det er noe vi har glemt. Husker dere ikke det? Vi aner jo ikke hvem det er vi snakker med.»

Elise nikket: «Æsj, det stemmer. Vi må alltid spørre om det. Kom igjen, legg på fingeren igjen.»

Jentene la hver sin pekefinger på glasset. Elise renset stemmen. «Ok, hvem er det vi snakker med?»

Glasset beveget seg lynraskt, men ikke raskere enn at alle de seks jentene fikk med seg den tydelige bokstaveringen: S-A-T-A-N.

I neste øyeblikk ble det bekmørkt. Skriket som fulgte var hjerteskjærende.

del på

Comodo SSL