Litt selvkorrektur mens man venter på dommen …
Ok, jeg er i en liminaltilstand i den betydning at jeg venter på dommen over et manus, mens et annet manus er ferdig som andre revisjon av andreutkastet. Jeg er kommet såpass langt med det at jeg begynner å se meg fornøyd med det. Skummelt. Derfor kan jeg like gjerne glemme det for en stund og drodle litt over gamle synder, blant annet mitt forrige forsøk på novelle til Aschehoughs forfatterskole. Oppgaven gikk ut på å skrive en avsluttende fortelling på inntil ti sider ut fra et bilde. Nå, i ettertid, og etter å ha sett serien om Buzz Aldrin, skjønner jeg at bildet er et motiv fra Færøyene. Jeg håper og tror at det ikke var utslagsgivende for vurderingen av kandidater til forfatterskolen.
Vel, jeg har kikket på novellen igjen og kommet frem til at jeg har gjort mer rare ting enn hva jeg har vært klar over. Blant annet har jeg gjort en kardinalsynd og gjentatt for mye. Et eksempel på det er her:
Hun holdt magasinet og ville gripe etter katten, men den var allerede på vei mot vinduet. Mjau tok sats, gjorde et kort vrikk med hoftene og hoppet elegant og lydløst opp på vindusbrettet. Hun tok mot til seg og flyttet blikket fra kattehalen og opp, mot vinduet..
Ser du? Ordet vinduet er litt for mye brukt i dette korte utdraget. Uproft.
Dernest har jeg funnet en del eksempler på hva jeg velger å kalle «overskriving», altså for å understreke et poeng så har jeg skrevet med chilipepper og ingefær, når det holder lenge med svart pepper. Faglig sett kalles det for hyperboler. Se selv:
Hun avbrøt tankene, skar dem tvers av, og bestemte seg for å hente noe fra det lukkede kjøkkenskapet, det med grønn dør. De fleste i Ytre Dønnvik hadde en slik skapdør. Fantasien, den forbaskede fantasien. Noen ganger løp den løpsk i henne..
Hun avbrøt tankene, skar dem tvers av … -for ikke å snakke om skapdører…
Og her:
Katten satt uanfektet av den søtlige eimen og voktet. Utilpass. Noe, ett eller annet, gjorde den opprørt.
…og voktet. Utilpass. Noe, ett eller annet …
Og her:
Tanken var sterk. Voldsom, det var ikke lengre bare kattens nakkehår som reiste seg.
Tanken var sterk. Voldsom,
Og her:
Tåken kvalte effektivt mesteparten av dagslyset som fremdeles var et sted der ute, bakenfor, langt bakenfor.
Et sted der ute, bakenfor, langt bakenfor.
Grøss og gru. Ta disse skammens og skrekkens eksempler på hvordan man IKKE skal skrive med deg på den lange ferden mot publisering!
lest 5 033 ganger
Driver å leser en god bok som heter «The first five pages». Boken kan jeg anbefale om du ikke allerede har lest den. Forfatteren har masse erfaring med refusjon av dårlige manus. Han går i dypden på hva han ser etter i et manus, og hvordan du kan gjøre noe med det, for å unngå sylinderarkivet. Han skriver om emner som presentasjon, adverb og adjektiv, sound, stil, sammenlikninger, dialoger, og mye mer.
Den har jeg også. Jeg vil anslå at jeg har omtrent to hyllemeter med både faglitteratur og mer markedsrettet litteratur om skriving og skrivekunst, alt fra On Writing, til Skriveboka til The Marshal Plan of Novel writing +++. Teknikk og virkemidler må sitte på samme linje som språket, men man må også ha en historie å fortelle, og den skal sammenfalle både med genre, målgruppe, forlag, konsulentens humør etc. Det skal ikke være lett.
Noen ganger skaper gjentakelser rytme, så det er ikke alltid dårlig. Her syntes jeg ikke de var noe stort problem…det er kanskje heller språket som er litt i overkant malerisk/dramatisk? (Skar dem «tvers» av, «forbasket» osv. Jeg jobber selv som manuskonsulent, men leser primært for oversettelse (engelsk). 🙂
Jo, gjentagelser kan skape rytme, men det er i poesien, mener jeg. Hvis jeg leser en skjønnlitterær tekst, eller en serieprodusert A4-krim, blir jeg rød i fjeset som følge av åndenød. For meg blir det hjelpesløst og et uttrykk for ikke-eksisterende språkvask.