Ulidelig spennende Kepler

Ildvitnet, fra «Lars Kepler»

Etter å ha lest ferdig ‘Lars Keplers’ Ildvitnet er pulsen nær maks, jeg gisper etter pusten og er svett i håndflatene. Det er nesten som om jeg må strekke meg fram for å sjekke om boena har laget glødede merker i bordet. Hvordan i innerste granskauen skal jeg skrive om denne uten å drukne i superlativer og hyperboler?

Aller først: «Lars Kepler» er et psevdonym for forfatterduoen Alexander Coelho Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Jeg kommer konsekvent til å skrive enten «Kepler» eller «forfatteren» når jeg omtaler denne boken. Så vet du det!

«Ildvitnet» er Keplers tredje bok, og dette er en kriminalroman som også er en Thriller med stor T, for tempoet, uhyggen, aktørene og alt det usagte gjør at Ildvitnet mest sannsynlig bør omtales som en thriller. Boken er inndelt i svært korte kapitler. Ja, faktisk er det slik, at i det du har slukt de første hundre sidene så befinner du deg allerede i kapittel 35! Da er det godt å vite at dette er en bok med 195 kapitler.

Og summen av disse kapitlene kan oppsummeres slik: Jøss! Er det mulig? Omtrent samtlige av disse små kapitlene avsluttes med en cliffhanger som tvinger deg til å lese videre. Dermed skjer det kunststykket at leseren holdes spent til bristepunktet gjennom 544 sider. Lars Keplers «Ildvitnet» har knapt nok ofret en eneste side på å roe ned tempoet noen steder. Her skjer alt i presens. Allerede fra starten dras vi med i en tornado av hendelser og intens spenning. Kepler skildrer uhyggen i menneske og natur på en utsøkt måte, ingen ting er glemt, men samtidig overdriver han ikke, selv om volden er ekstrem og skildret med såpass bekmørkt blekk at ingen er i stand til ikke å se nøyaktig hvor ille det er.

I Ildvitnet skjer grufulle drap på et hjem for vanskeligstilte tenåringsjenter langt inne i den svenske ødemarka. Politiinspektør Joona Linna, som for øvrig har ”mistet” familien sin for mange år siden, blir viklet inn i oppklaringen av de grufulle drapene. Mye tyder på at det er en av tenåringsjentene som kan være morderen. Men det er før vi blir introdusert for Flora Hansen, hun er et spiritistisk medium som opplever at hun får virkelige budskaper fra den andre siden. Men politiet avviser henne, alle, utenom helten vår, Joona. Dermed skrus tempoet opp ørten nye hakk og det blir om mulig enda vanskeligere å legge fra seg boken.

Etterforskeren Joona tviholder på virkeligheten når mysteriene rundt ham tenderer til å peke mot det paranormale. Hendelser fra fortiden flettes elegant inn i handlingen, alt blir logisk, i all sin grusomhet, og du som leser sitter og klaprer tenner og biter negler og simpelthen håper og ber om at rettferdigheten skal få inn et stikk, selv om alt ser bekmørkt ut.

Karaktertegningene til Kepler er hyperrealistiske. Det går ikke an å tvile på noen av dem, de er konstruert i kjøtt og blod. Miljøskildringene er så kremmende livaktig at man kan mistenke forfatterparet for å ha gått opp den fysiske løypa, hengt over obduksjonsbord og forlest seg på psykologi og kriminologi.

Vi lærer å kjenne og bli glad i etterforsker Joona Linna, mannen som er under internetterforskning og som selv har sine demoner fra fortiden å hanskes med. Små drypp kommer hele tiden, og det er ikke før helt på slutten av han får deler av sin egen sorg utvannet såpass at han kan leve videre. For Joona Linna kommer til å fortsette å bli utsatt for redsler, internetterforskningen av ham fikk nemlig ikke noen avgjørelse i denne boken. Heldigvis!

Alexander Coelho Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril, alias Lars Kepler

Om det finnes noen svakheter? Tja. For meg er fortellerstemmen i Ildvitnet noe forskjellig fra hva jeg er vant til. Likevel kan det ikke kalles noen svakhet, snarere en tilvenning. Aktørene blir nemlig presentert ferdig påkledt. Jeg hadde foretrukket litt sterkere terping på det gamle dogmet «show, don’t tell».  I starten har Kepler også en sterk litterær darling i knirkende gulv, men det løser seg heldigvis etter hvert.

Klisjeer? Tja, vi har den halvt uglesette, men fantastisk dyktige og usedvanlig fryktløse etterforskeren. Vi har en morder som er klassisk pur ond. Vi har dramatiske kurver som kan sammenlignes med fullt utslag på Richters skala gjennom samtlige 544 sider.

Ildvitnet er i en så himmelropende høy klasse for seg selv at det overhodet ikke finnes noe som kan måle seg mot denne. En gang trodde jeg at Nesbøs Panserhjerte stod alene på spenningens toppall, men det er ikke sant, for der ruver Ildvitnet: den brenner som en varde på den utsøkte spenningslitteraturens definitive tinde!

kalde fakta:

lest 7 720 ganger