Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Stålballer med suksess

maestro

For en god stund tilbake deltok jeg på en hyggelig, intim krimfestival i Tvedestrand.  Det var mitt første møte med en mann med baller av stål.

Han heter Geir Tangen, og han debuterte i år med krimmen «Maestro». Utgitt på eget forlag! Etter å ha lest og anmeldt ørten i fjerde krim og thrillere på egen blogg (bokbloggeir) tar han altså steget fullt ut og debuterer som krimforfatter. På eget forlag, til og med!

Så langt hadde han ikke kommet den gangen. På den tiden var vi begge upubliserte, men vi «kjente» hverandre via nettet. Vi har det til felles at vi elsker litteratur. Jeg vil nok anta at den godeste Tangen er en smule mer fortapt i krim enn meg. Men, vi møttes altså på denne festivalen, og vi mumlet begge i skjegget om at vi hadde litterære babyer i magen.

Babyer som snart skulle fødes.

Det er skummelt å komme med slike tildragelser når man er omgitt av andre litteraturinteresserte og, ikke minst, meget veletablerte forfattere. Men vi gjorde så. Vel vitende om det mikroskopiske nåløyet forlagene opererer med. Fallhøyden er ekstremt stor. Jeg vet det godt, for innen denne festivalen hadde jeg rukket å bli refusert i svært mange år. Første gang som 17-åring. Jeg skulle ikke debutere før 29 år senere.

Men det er en annen historie.
Siden jeg hadde gleden av å se dette manuset en god stund før navlestrengen kunne klippes, kan jeg ikke legge igjen noen tallbasert totalvurdering av Tangens krimdebut, Maestro. Men jeg kan, og vil, fortelle hva jeg synes om denne boken. Men, før den tiden skal jeg snakke litt mer om stålballer. For det er den godeste hr Tangen i besittelse av.

Å debutere med en selvpublisert krim (det utgis noe helt vanvittig mange krimtitler hos de store forlagene hvert år) etter å ha vært i samtaler med flere forlag, og det etter å ha anmeldt og diskutert krim og thrillerbøker i en årrekke: det krever stålballer. Nei, titanballer. Jeg snakket om fallhøyde. Dette er vel omtrent som å hive seg utfor prekestolen.
Han gjorde det.

Jeg kunne omtrent høre hjertebanken fra den andre siden av langfjellene i uken etter slippet. For å si det på klisjé-latin: Alea iacta est.
En liten tid gikk. Her og der poppet det opp gode tilbakemeldinger fra lesere. Lokalavisen (som for øvrig er høyst medvirkende i Maestro) gav gode skussmål. Så. Ut av det blå. Han fikk en forespørsel om å sende en bok til Hamburg. Til en av de strengeste litterære nålevende norske blekkhusikoner; selveste Ingvar Ambjørnsen ville lese den og anmelde den for Dagbladet!

Akkurat i det øyeblikket Geir Tangen ga fra seg pakken på postkontoret er jeg overbevist om at en fraktur oppstod i titanballene. Han ville gi pakken fra seg, men han måtte nok slite for å gi slipp, for å kontrollere pusten mens kaldsvetten rant fra armhulene. Jeg aner ikke hvordan pustefrekvensen hans da var, men jeg vil anta at selv lillehjernen koblet ut noen sekunder da han gav den fra seg.
Og stupte som en svale fra prekestolen.

Og hva skjer? Joda. Ambjørnsen leser den, og han liker den! Han gir den en fantastisk femmer på terningen!
Den kvelden var det neppe stjerneskudd som preget nattehimmelen over Haugesund. Men champagnekorker. Geir Tangen  ble ikke avvist ved perleporten, men derimot ønsket velkommen inn. Han hadde klart det, og det på virkelig Laudabelt nivå!

Det som så følger er at Geir Tangen blir tatt inn i varmen hos Gyldendal.  Maestro utkommer som pocket hos Gyldendal. Boken hans er solgt til en rekke land, og han skriver nå på den vanskelige nummer to. Skjønt, det er nok med smil om munnen, for han har klart det. Han har klart det med glans!
Maestro er, på mange måter, et klassisk stykke nordic noir. (Som for øvrig deler mange kjennetegn med en satirisk artikkel jeg har publisert tidligere her på skrivehula, Codex Criminalia ).

En massemorder går løs i Haugesund, og han sørger tidlig i drapskarrieren for å få med seg mediene og samtidig delvis kringkaste begrunnelsen for egne handlinger. Hos Haugesunds Avis er det journalisten Viljar Ravn Gumundsson som får en epost med en beretning om et varslet drap, det første i en rekke drap – som alle viser seg å være imitasjoner av drap beskrevet hos kjente krimforfattere.

Ikke nok med det, men snart forstår vi at drapshandlingene allerede er beskrevet i et refusert krimmanus, et manus morderen selv har skrevet – men ikke fått antatt …
Vel, det drepes, det etterforskes, vi følger morderen i presens, og historien i seg selv er både intrikat og spennende. Likevel. Det er noe helt spesielt med denne boken, noe som gjør at jeg virkelig liker den, og det er Geir Tangens meget vellykkede lek med genren!
Ja, jeg har hørt andre påstå at Tangens persongalleri, bruk av humor og sleivspark til forfatterkollegaer gjør boken «mindre seriøs». Det synes ikke jeg. Det gjør derimot at denne boken virkelig skiller seg ut blant all den stereotypiske massemorderkrimmen hvor gjespene allerede inntreffer på side 20. Geir Tangen leker med genren, han leker med karakterene til en slik grad at han vekker hele spekteret med følelser når man leser. Så takk for det, Geir Tangen!  Jeg er så uendelig lei all masseprodusert krim hvor alt er like monokromatisk forutsigbart som parallelle teser og antiteser.
Fra en debutant til en annen: Gratulerer så mye! Det skal bli spennende å følge med deg fremover!

Kalde fakta:

 

lest 823 ganger

del på

Ingen kommentarer ennå.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *