Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Forfatter på sirkus

Om alt går som det skal vil min andre bok bli utgitt i høst.  Belials Inferno er en skikkelig god fortelling. Jeg kan stå for de ordene. Virkelig. Jeg gleder meg til å se det andre bokbarnet bli tatt ut av krybben. Naturligvis gjør jeg det. Det finnes ikke én eneste forfatter som ikke er stolt av det han/hun/hen har skrevet. Vi har tross alt investert ufattelige mengder av oss selv i hvert eneste ord.

Men, jeg gruer meg også. Mest av alt til den dødelige sverdkampen en er nødt til å utføre som munera gladiatoria i cirkus. Igjen må man trekke i rustningen som skal beskytte en selv mot den naturlige introvertheten. Igjen må man gripe til skjold og sverd og ydmykt anmode Medusa om jeg kan få kikke i begerene som inneholder ekstroverthet, hyperboler, adjektiver, ukuelig optimisme, pågangsmot som en duracellkanin, frenetiske colgateglis og, ikke minst; evnen til verken å se eller høre det som stikker som glødende sverd. For enhver gladiator som har vært en runde i arenaen og overlevd, vet at det kommer.

Debutboken min, Isilds Vrede, solgte svært godt i forhold til alle solemerker. Den gjennomsnittlige forfatteren i Norge selger mellom 2-300 bøker. Da er alle med. Jeg solgte betydelig mer enn dette, og jeg ble innkjøpt av Kulturrådet. Følgelig er debutboken å finne på alle bibliotek, og boken har med det vist at den har sine litterære kvaliteter.

 

Forfatteren er klar for litteraturens Colloseum – markedet …!

Dette til tross for at mine sverdslag og all min kauking i gjallarhorn langt fra tente alle vardebål. Antall anmeldelser i aviser, tidsskrifter og etermedia? Null. Ingen. Antall anmeldelser på nettsteder som spesialiserer seg på bøker for barn og ungdom, f.eks NRK? Null. Ingen. Mine medieoppslag dreide seg utelukkende om meg som gladiator. Ikke noe annet. Det er grenser for hvor interessant en voksen og relativt normal mann kan være. Men der var altså det lille av fokus. Den gangen var jeg debutant. Denne gangen er jeg ute med bok nummer to, og følgelig er interessen for undertegnede som debuterende gladiator langt mindre. Kanskje i det minste én autorativ kilde ser i nåde til meg og i det minste vurderer å anmelde meg denne gangen.

Snart skal jeg trå den blodrøde sanden i Cirkus igjen, denne gangen med betydelig mer erfaring enn forrige gang. Jeg vet når jeg skal hoppe til siden, jeg vet når jeg skal hugge til, og jeg vet når jeg skal titte opp mot ærestribunen for å få tommel opp eller ned for nådestøtet. Eller, jeg vet litt mer. Bittelitt. Og jeg er fremdeles meg selv. Altså: Jeg grugleder meg. Jeg håper og ber om at Themis og Justitia ser til at  enhver gladiator får  kjempe med de samme våpnene. Det er ikke rettferdig at en av gladiatorene må kjempe med butt og sløvt sverd.

Det å bli utgitt på et mindre forlag er kjempefint på mange måter, ikke minst med den tette kontakten man har med forlaget og redaktøren. Hvordan man får spille mot og med alle i prosessen, til og med illustratøren. Men det har også sine ulemper, ettersom det betyr at sjansen for å bli anmeldt blir forsvinnende liten. I forbindelse med utgivelsen av debutboken min spurte jeg direkte et meget toneangivende organ om hva som skulle til for å bli anmeldt (ja, så diskret er jeg – det kan jeg ikke hjelpe for), og de sa i klartekst til meg at de prioriterte debutanter og andre fra større forlag. Og det var fordi de da var tryggere på kvaliteten.

Det er da man har lyst til å trykke reply og spørre: Jaså, så dere tror at mindre forlag har råd til å ta større risiko med et bokprosjekt i forhold til kvalitet enn de store dinosaurene? Men det gjorde jeg ikke, og det ville heller aldri ha ført noe godt med seg. Man bør brenne sine broer med omhu. I stedet får jeg krysse fingre og tær og håpe at kanskje en eller annen autorativ kilde denne gangen ser i nåde til meg og vurderer å anmelde Belials Inferno, da sett i lys av at debutboken min, Isilds Vrede, faktisk ble innkjøpt til Kulturrådet. Og at boken min var av de mest solgte fra forlaget mitt, Liv Forlag, i fjor. Og ikke minst med tanke på at Belials Inferno er infernalsk mer spennende enn Isilds Vrede.

Når man har nådd en viss voksen alder legger man visse forbehold til det å håpe. Jeg håper naturligvis på en fair behandling, jeg håper at jeg får sjansen til å kjempe mot de som er utgitt hos dinosaurene på samme premisser, men jeg vet jo at det ikke er mulig. For dinosaurene besitter nemlig det små forlag ikke har: enorme markedsføringsbudsjetter og virkemidler for å løfte frem sine egne produkter. For forlagene er jo forfatterne kun vareprodusenter, og som i ethvert marked er det om å gjøre å dominere og selge mest mulig. Kort og brutalt: vinn, eller forsvinn.

Det er cirkus. Jeg sliper sverdet mitt selv.

Og denne gladiatoren er klar.

lest 442 ganger

del på
1 Response
  • […] «Isilds Vrede» bestod testen. Jeg solgte langt mer enn den gjennomsnittlige debutant, og boken ble innkjøpt av Kulturrådet. Det gikk bra. Faktisk over all forventing. Da bør det gå litt bra denne gangen også. Tross alt har du vært gjennom en bokfødsel tidligere, med alt det innebar av både glede og unevnelige redsler. […]

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *