Virkelig sinne

En skribent må aldri legge skjul på egne emosjoner. De må ut, men aller helst på papiret. Bildeinfo, Wikimedia Commons.

Som skribent med ambisjoner om å skape troverdig litteratur er det viktig å kunne formidle emosjoner på en overbevisende og ikke minst realistisk måte.

Hvis du kommer til et tekstparti med en opphisset stemning så må leseren føle dette. Det må være formidlet så troverdig at du føler deg dratt inn i situasjonen, du kan føle og nikke anerkjennende til sinnet, du forstår hvorfor noen reagerer så voldsomt som de gjør.

De fleste av oss er i stand til å ta på og føle egne emosjoner. Hvis vi føler oss urettferdig behandlet så blir vi sure og sinte. Noen reagerer med å sprette opp brystkassen og rive ut hjertet på den som forulempet en. Andre vender sinnet innover og går og henger seg.

For å formidle sinne på en troverdig måte må du tørre å kjenne på situasjonen. Du må føle konflikten hos både protagonisten og antagonisten. Alle har opplevd hele registeret av emosjoner. Vi er flerdimensjonale aktører alle sammen. Men har du noen gang forsøkt å gjenskape en emosjonell stemning skriftlig?

Synsvinkelen gjør en emosjonell reaksjon mer eller mindre god. Denne, for eksempel, hvor protagonisten er i ubestemt form, er spak:

En av redaktørene, den mest ynkelige av dem, og samtidig den som hadde refusert ham, holdt på å besvime mens en dam av stinkende piss vokste mellom beina hans. Forfatteren slapp sluttstykket tilbake. Brenngassen fra den første patronen drev en ny inn i kammeret. De to sammenkoblede beltene, 200 patroner, var skutt ut i løpet av få sekunder. Den ynkelige gjengen foran forfatteren var redusert til kjøttdeig.”

Greit nok, vi får med oss hva som skjer. Men situasjonen blir svært klinisk. I første person, derimot, kan du få et mye nærmere forhold til det hele, du kan beskrive emosjonene mer detaljert, leve deg inn i dem, ettersom en jeg-person kjenner ALT som skjer i hodet sitt og kan fortelle hva han/hun ser rundt seg:

”Det brant bak øynene mine. Hjerteslagene var så tunge at de kastet et ekko som gjenlød i hver minste trevl av meg, et ekko så høyt at det var umulig å ignorere det: ta din rettferdige hevn! Send dem tilbake til det dypet av helheimen hvor de kommer fra!

Jeg koblet raskt sammen de to patronbeltene og dro tilbake sleiden på MGen. Den første patronen lå klar i kammeret. Om litt skulle drivgassene fra de 200 patronene kaste sluttstykket bakover, skyve en ny patron inn i kammeret, og drive en kobbermantlet blykule gjennom løpet. Det ville skje så raskt og voldsomt at løpet ville være glødende når jeg var ferdig.

Se på dem! Den ynkelige gjengen av forlagsredaktører og konsulenter som sitter der, bastet og bundet til Den store refusjonskurven. Den mest ynkelige av dem hikstet mens dammen mellom beina hans ble større. Jeg visste godt hvem Han var. Refusjonens konge. Det var Han som sørget for å frata forlaget den fremtidige æren nobelprisen i litteratur ville ha gitt dem. Det var Han som hadde undertegnet manuskriptets standard dødsattest. Den attesten de griper når teksten er for stor for dem. Jeg visste det. Og han skjønte det åpenbart. Det så slik ut. Men nå var det for sent.

I de neste fire sekundene ble redaksjonslokalet fylt av perfekt forbrente kruttgasser og eimen av kokende olje. Kulene slo gjennom lettveggene av gips og ble sittende igjen i skallet av murstein. Skrikene var forlengst forstummet. Hånens riddere foran meg var redusert til en barbarisk, biologisk suppe, for alltid ute av litteraturen og ute av tiden.

Jeg reiste meg, pustet dypt på ekte Zen-vis og fisket opp manuset fra papirkurven. Deretter tråkket jeg kurven flat, redaktøren kom aldri mer til å ha bruk for den. Der han var nå brant papiret fort opp.
Equilibrium var gjenopprettet.”

By the way: Dette er en av flere emosjonelle reaksjoner du kan forvente når du blir refusert på ny. Uten så mye som et punktum av en konsulentuttalelse. Og det gjerne etter å ha ventet i alt for mange uker uten et eneste livstegn. Det er de færreste forlagene som faktisk holder hva de lover når det gjelder svartid på innsendte manuskripter. Hver dag er en lidelse for deg som venter på Dommen. Når mer enn to uker har passert vet du at sjansene er svekket betydelig. Tre uker betyr at alt er bortkastet. Mer enn dette er ensbetydende med at du ikke engang er verdt et svar. Det eneste som kommer er manusets dødsattest – uten den minste obduksjonsrapport, forlagets standard refusjonsbrev.

Det er fullstendig riktig å reagere voldsomt på at åndsverket ditt ikke holder mål. Hvis du knapt nok registrerer at det har skjedd og trekker på skuldrene er du splitter pine gal. Du SKAL bli forbannet. Lynforbannet. Oppgitt. Frustrert. Deppa. Du MÅ få det ut, hvis ikke kan du risikere å gå så hardt på veggen at du aldri kommer opp igjen. Det kan koste deg alt. Dessverre.

Det er vel ingen tvil om at den riktige måten å gjøre det på er tekstuelt. Få det ned på papiret/skjermen. Skriv en artig liten sekvens fra et av middelalderens torturkamre. Du vet jo hvem som skal ligge på strekkbenken og hvem som er bøddel.

Dernest er det bare å brette opp ermene og forsøke å angripe problemstillingen logisk. Du må finne ut hva som gjorde at du ikke nådde frem. Og nei, til den jobben får du ingen hjelp av noen. Det finnes ingen fasit. Du må bare prøve å forstå det. Den beste måten å få det til på er sannsynligvis å legge manuset tilside og glemme det totalt mens du koser deg og skriver om middelaldertortur.

Etter et halvt års tid tar du det frem igjen og forsøker å lese det med kritiske briller. Kanskje du da får en åpenbaring, kanskje ikke. Hvis sistnevnte er tilfelle er kanskje Den Endelige Manusløsningen det eneste som gjenstår. Sletting med 21 ganger overskriving, slik at absolutt alt av åndsverket ditt er borte for alltid. Tro meg, det kan føles godt, selv om verden ble en nobelpris fattigere.

Så er det bare å gå i gang igjen. En wannabeforfatter kan rett og slett ikke gi seg. Dessuten alltid ha i mente hvilke forlag som behandler deg med den minste grad av anstendighet en skulle forvente. Det er ikke alle som har gjort seg fortjent til å lese mesterverket ditt.

lest 7 556 ganger